Barnelærdommen innen vin er at rødvin gjæres med drueskall og steiner, mens hvitvin gjærer uten. Men i historisk sammenheng har det ikke alltid vært slik, og det å lage hvitvin som gjærer med drueskallene er en tradisjon som særlig har blitt bevart i Georgia. Det ble laget en del slike viner også i Italia frem til på 1950- og 1960-tallet, men med introduksjonen av temperaturkontrollert gjæring forsvant det meste av slike viner. I nyere tid begynte imidlertid Josko Gravner å satse på denne vinstilen igjen, med lagring av vinen på terrakotta-amforaer, og denne måten å lage vin på har nå fått en renessanse. Det er særlig enkelte produsenter i Friuli som har fulgt i Gravners fotspor, og trenden har også spredt seg til nabolandene Slovenia og Kroatia. Men også i enkelte andre vinområder, særlig i Italia er det produsenter som velger å lage denne typen hvitvin. Siden vinene som oftest får en dyp gulorange farge pga. skallmaserasjonen, kalles disse vinene nå for orangeviner («orange wines»), og vil i tillegg til fargen også fremstå med en for hvitviner uvanlig tanninstruktur.
I og med at det p.t. også er en sterk bevegelse i retning av økologisk dyrking, biodynamisk dyrking og satsing på å lage vin med så lite tilsettingsstoffer som mulig («naturvin»), er det mange som ønsker å redusere eller helt utelate bruken av sulfitt (SO2) under fremstillingen. Problemet for normale moderne hvitviner er imidlertid at de ikke inneholder tilstrekkelig med antioksidanter til å overleve uten sulfitt. Her kommer imidlertid skallmaserasjon inn som en mulighet for å ekstrahere antioksidanter, og mange av orangevinene vi ser på markedet i dag er derfor også viner med lav eller ingen tilsetning av sulfitt. Dette gir også vinene en helt spesiell fruktkvalitet, og det er særlig denne frukten og balansen mellom frukt og tanniner som er utgjør en del av kvalitetsprofilen på disse vinene.
Mange oppfatter orangevinene som «sære», og det er utvilsomt viner med en aromatisk profil og i en stil som ikke likner noen andre viner. De fleste er laget i en lett oksidativ stil (dvs. at de er lagret på store gamle fat eller terrakotta-amforaer), men de er ikke oksidert i den forstand at de har høye innhold av flyktige syrer (noen unntak finnes). Aromabildet er ofte preget av frukter som appelsin, fersken og aprikos, og den markante tanninstrukturen i mange av vinene gjør dem særdeles velegnet til mat. Orangeviner har derfor først og fremst sin anvendelse til mat, og er i motsetning til normale hvitviner ikke særlig velegnede som terrasseviner. På det norske markedet er det nå tyve viner tilgjengelig i kategorien orangeviner, og vi fant det derfor betimelig å sette fokus på denne kategorien. Testen omfatter ni viner fra Friuli, fem fra Slovenia, tre fra Emilia-Romagna o én hver fra Piemonte, Sicilia og Tyskland.
Panelet fant å kunne gi topp score til tre viner, og ytterligere syv ble anbefalt. Radikons Ribolla Gialla 2004 fra Friuli kom best ut,
Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i sidemenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.
