I svært mange år har vi latt oss begeistre av rieslingdruen. Så hvorfor har vi holdt det litt for oss selv? Kan det ha å gjøre med at riesling har en fortid som liebfraumilch, symbolet på det dårligste av det dårlige i vinens verden. Noe vi derfor vegrer oss for å bli assosierte med. Eller måtte vi bare bli voksen i vinsammenheng for å kunne verdsette og kommunisere til omverdenen druen som vi i dag anser å være den ultimative? Vi lar svaret ligge og låner heller øre til Reinhard Löwenstein, stjerneprodusenten i Mosel, som vi besøkte før påske: «Vår visjon med riesling kan sammenlignes med musikken til Mozart. Hans verker kommer fra en tonal eleganse som er direkte og velklingende. Samtidig som komposisjonene er karakterisert ved sin kompleksitet og dybde. De lokker en til stadig å oppdage noe nytt og inviterer til et dykk mot underliggende lag av sanselige oppfatninger.» Store ord, men mon tro om han ikke har hold for nettopp en slik karakteristikk?
Riesling er nemlig lett å undervurdere. Den utfordrer. Ikke bare for sitt lagringspotensial. Som nesten ingen annen vindrue kjennetegnes den ved sitt opprinnelige vekststed uten å gi avkall på gruppetilhørighet og type. Den krever disiplin av sin eier og et engasjement. Men gir du først vinen tilstrekkelig tillit, også i faser hvor vinen er nærmest utilnærmelig, har du en venn for livet som raust vil honorere deg i tidens fylde.
Rieslingens styrke ligger i skjæringspunktet mellom fine elegante nyanser av struktur og et varierende aromabilde. Alt båret oppe av en streng syre som avslører finessen. Vanligvis sier man om en drues modningssyklus at det går 100 dager fra blomstring til høstning. Hos Löwenstein modner druen «på lavbluss» i 160 dager. Dette skyldes det relativt kalde klima druene modnes under. Og i Moselregionen gjelder nemlig ikke regelen om jo mer sol, jo bedre viner. Da heller det motsatte. Heri ligger hemmeligheten med å transformere identiteten av terroir til den ferdige vinen. Lang modning tar opp i seg jordsmonn og mikroklima på en spesiell måte som i sin tur, i kombinasjon med den menneskelige faktor, skaper en unik og autentisk sanseopplevelse utover den rene smaken. Hos Löwenstein er det en annen faktor som er spesiell og som i stor grad påvirker kvaliteten. Her, i den nedre del av elven Mosel er terrenget ekstremt bratt. Å skue opp over de bratte skråningene minner mest av alt om å beskue svalereder. Flere titalls i samme skråning, terrasser som ikke er av gammel dato, men som kun legger beslag på 1 % av det kultiverte området.
Opprinnelsen til Heymann-Löwensteins vingård strekker seg 400 millioner år tilbake til en tid hvor dagens Europa lå i en tropisk sone syd for ekvator. Den gang, i urtiden, lå det et hav i området som gradvis forsvant. Bunnfallet langs kysten blandet seg med slammet fra sjøen og dannet et leirholdig jordsmonn med innslag av sand, muslinger og koraller. Disse sedimentene formet gjennom millioner av år det skiferlaget som i dag gir vinene herfra identitet. Og i dette spesielle jordsmonnet er riesling konge. Denne tradisjonelle druesorten har en utrolig vitalitet i tillegg til resistens for kulde, regn, hete og tørrhet. Mens den har røtter som kan finne veien over 10 meter ned i steinbunnen hvorfra den henter karakteren av mineralitet opp til druen. Dette forutsetter at drueplantene minst er åtte år gamle og at man ikke har større avling enn 50 hl pr. hektar. De sent innhøstede druene gjennomgår så en nyansert vinifikasjon som er myntet på å bringe frem det helt særegne ved vinmarkens iboende kvaliteter. Da handler det meste om hvilken type skifer drueplanten vokser ut i fra, eller mer spesifikt den stedbunne mineraliteten. Det være seg om jordbunnen består av blå, grå eller rød skifer og variasjoner av disse samt substansen, som er avgjørende for vanntilførselen til druestokkene. Alt dette influerer på mineralforekomst, aroma og sødme/syre-struktur i druene og tilslutt, i den ferdige vinen.
Gjæringen skjer helt naturlig og ved hjelp av naturlig gjærsopp som er tiltede i omgivelsene. Prosessen skjer i store gamle eikefat plassert i kjellere som er hugget inn i fjellet og som sådan gir den ideelle temperatur og fuktighet til omgivelsene for en lang gjæringsperiode. Når vinteren kommer stopper gjerne gjæringen helt og tar seg opp igjen først på vårparten. Det er ikke uvanlig at vinen forblir på sitt bunnfall ytterligere noen måneder for å bygge ut mer kropp og fylde.
Reinhard Löwenstein mener selv å være lidenskapelig opptatt av druens modning. Da kreves det også tålmodighet. En kompleks og elegant riesling er resultat av disse egenskaper. Den lange perioden druene trenger så langt nord for å modnes, gir produsenten en mulighet til å følge fysiologiske modningen til fulle uten at sukkerinnholdet stiger til uante høyder. Det skulle i tilfellet ha resultert i et uønsket høyt alkoholnivå som riesling vinen avgjort ikke skal ha. Jo senere innhøstning og jo nærmere druene kommer til full modning, jo mer distinkte og intensive blir aromaene. Hvilket igjen gir vinene hans den ønskede elegansen og den fasetterte florale karakteren. Sen og lang modning bærer også i seg risikoen for en uønsket forråtning av druene, noe som gjør vinproduksjon i området til en risikosport. Derfor anser Reinhard seg for å være en gambler. Det er alt eller intet! I de avgjørende ukene kan alt gå tapt. Går det bra dog, så venter elegante, komplekse viner verden aldri ville ha vært foruten. Hvor særlig lagringskapasiteten, et beskjedent alkoholinnhold, flotte syrer og florale aromaer gjør rieslingsvinen til en særdeles egnet matvin.
Eller for å si det med Reinhard Löwenstein: «Disse vinene har trolig passert hvite burgundere som de mest ærlige og troverdige terroirviner.» Uten at han så langt har blitt motsagt!
Ola Dybvik
