Californisk pinot noir er inne i en rivende utvikling. Etter en periode med en lang rekke senthøstede, hardt eikede og svært alkoholrike viner er det nå mange nye småprodusenter som ser mot franske Burgund for å få inspirasjon.
De siste 20 årene har californisk pinot noir vært ensbetydende med svære, alkoholrike viner preget av overmoden frukt. Fortsatt lager det store flertallet av pinot-produsenter viner innenfor et slikt paradigme. Men bildet er mindre entydig enn for bare 5 år siden; en liten gruppe av unge og uavhengige produsenter er i ferd med å utmeisle en ny vinstil for californisk pinot noir.
Den nye bølgen prøver å forene kjærligheten til røde burgundere med kjærligheten til det californiske landskapet ved å lage pinot noir som er umiskjennelig californisk, men som samtidig kan vurderes ut fra kriteriene de er vant til å bruke for å vurdere vinene de selv setter aller høyest. Det betyr i praksis at de søker mot de aller kaldeste vekstområdene for å få en mest mulig kjølig fruktkarakter i vinene, og at de gjør det de kan for å temme alkoholnivåene.
I mars reiste jeg gjennom vinområdene i California fra Central Coast i sør til Sonoma i nord og besøkte en rekke pinot noir-produsenter. Dette er for øvrig en flott tid å reise på. Sonoma var lenge et at USAs viktigste områder for epledyrking. Og selv om denne næringen har gjennomgått en krise, og stadig flere frukttrær erstattes av vinstokker, er det fortsatt nok trær igjen til at blomstringstiden er en overveldende opplevelse. Reiser man i mars får man oppleve grønne landskap og et hav av blomster. Her er fire favorittprodusenter:
Copain: Autodidakt burgundermann,
Healdsburg, Sonoma County
Vinmaker og grunnlegger Wells Guthrie har ingen formell utdannelse. Men da han jobbet to år for Wine Spectator, hvor han hadde ansvaret for alle nasjonale smakinger, smakte han mange tusen viner i året – det aller meste amerikansk. Etter å ha skjønt hva han savnet i amerikanske toppviner flyttet han til Frankrike, og begynte å jobbe hos Chapoutier. Tilbake i USA fikk han jobb hos Helen Turley. Egentlig ganske merkelig, ettersom Helen Turley er ansvarlig for mye av den grusomme californiske pinot noir-en som har blitt laget de siste 15 årene. Som ansvarlig for Marcassin og Martinelli, og som konsulent for en rekke av de mest ressurssterke produsentene, har hun bidratt til at mange av de dyreste pinot noir-vinene i dag er laget av sent høstede druer som gir viner med nesten svart farge, 15% alkohol, tydelig innslag av tilsatt syre og påtrengende innslag av ny eik.
Da han startet Copain, gikk Guthrie til det motsatte ytterpunktet. Hans eget program er følgende: «keeping alcohol percentages lower, retaining natural vibrant acidity, gently handling the fruit and wine, native yeast ferments and minimal use of new oak.» På tross av sin unge alder er han i dag en framstående kritiker av amerikansk vin. Han har samarbeidet tett med Per Se og French Laundry, hvor han blant annet har hatt foredrag om «old world inspiration in American winemaking.»
Wells Guthrie laget sin første årgang under Copain-navnet i 1999. Siden den gang har han eksperimentert med marker fra store deler av California. Hans konklusjon er at det er svært få steder det er mulig å lage god pinot noir. Hypede områder som Sonoma og Russian River Valley er for varme. De eneste stedene som egner seg dersom man skal lage pinot noir med en kjølig fruktprofil er, ifølge Guthrie, Anderson Valley og Sonoma Coast.
Copain lager stramme, syrlige og saltmineralske pinot noir-viner. 2007-årgangen som jeg smakte virker ekstremt lovende, men trenger minst fire år før den er moden. På enkeltmarksvinen Wentzel bruker han kun 25 prosent nye, franske fat. Hans to beste viner, Kiser ‘En Haut’ og Kiser ‘En Bas’ har et mørkt, komplekst og stramt aromabilde. Førstnevnte er rikere, men også mer finmasket, enn sistnevnte som er mer monolittisk og fløyelspreget.
Scherrer: Genuin californisk pinot noir,
Sebastopol, Sonoma County
Fred Scherrer lager vin i en mer sjenerøs stil enn Copain. Det gjør at han etter min mening lager viner som kommuniserer tydeligere med den geografiske sammenhengen han lager vin i. Han er for eksempel ikke så opptatt av å komme under 14 %, og han bruker en større andel ny eik enn Copain.
Fred Scherrer var lenge mest kjent for sine uforståelig friske og energiske zinfandel-viner fra Anderson Valley, men i dag er det hans fem pinot noir-viner som får størst oppmerksomhet. Og den aller beste er Platt Vineyard fra Sonoma Coast. Denne vinmarken på en ås mindre enn 10 km fra kysten, er et prestisjeprosjekt hvor alle prosjekterings- og vitikulturvalg er basert på vitenskapelige undersøkelser. Bak dette står Lew Platt, som ble grunnrik i løpet av årene som øverste sjef i Hewlett-Packard på 90-tallet. Platt ønsket å lage den optimale vinmarken; hvor beliggenhet, nedbør, jordsmonn, og pinot noir-kloner var komponert sammen for å lage et best tenkelig resultat. Og så ville han at noen få vinmakere som han beundret skulle få lage hver sin versjon av vinen. Fred Scherrer var en av dem, men han fryktet at han ikke ville ha råd til å kjøpe frukt da Lew Platt døde brått i 2005 før marken hadde begynt å bære frukt. Men arvingene har fortsatt i Platts ånd, slik at Fred Scherrer får anledning til å utforske hva californisk pinot noir kan bli på sitt beste.
Platt 2007 har et aromatisk slektskap med svartfrukteksemplarer fra Vosne Romanée. Den har noen av de samme orientalske kryddernyansene og et beslektet animalsk sting. Den klokkeklare frukten, som både har innslag av bringebær og svarte moreller er svært tiltalende. Den er både stor og stram. Ettersom den har 14,5 % alkohol og et noe mer sødmepreget og utadvendt aromabilde enn en klassisk Vosne-Romanée, tror jeg de færreste ville kunne forveksle den med en burgunder. Dette er kanskje den beste amerikanske pinot noir jeg har smakt, hvilket er sprøtt sett i lys av at vinstokkene er så unge. 2008 Platt fra fat virket også svært lovende.
Au Bon Climat: Pinot-pioneren
Santa Maria Valley, Central Coast
Jim Clendenen, grunnlegger og vinmaker, har hatt stor betydning for utviklingen av amerikansk pinot noir. Han startet Au Bon Climat helt tilbake i 1982, og har gjennom flere år blitt regnet som en av landets ledende pinot noir-vinmakere.
Jeg har gjennom flere år smakt vinene fra Au Bon Climat, og ofte vært vel så begeistret for enkle viner som La Bauge Au-Dessus som prestisjevinen Isabelle, som er laget av de beste fatene fra markene det lages enkeltmarksviner fra (Le Bon Climat, Bien Nacido, Sanford & Benedict, Los Alamos og Talley Vineyard). Selv om fruktkvaliteten i sistnevnte har vært veldig god, har det flotte materialet blitt overdøvet av en for stor andel ny eik.
Dette har imidlertid bedret seg de siste årene. Fra og med 2005-årgangen, er fatbruken moderert. Og vinene framstår som mer delikate enn før. Min favoritt er Le Bon Climat, som riktig nok ikke tappes under ABC-etikett men under Clendenen Family Vineyards. Dette er den eneste vinmarken Clendenen eier selv. Le Bon Climat har en kompleks aromaprofil; både et tydeligere jordpreg, men også mindre søtlig frukt. En god porsjon stilker har tilført vinen et hint av friske urter. Den har også en skarpere syre enn de andre enkeltmarksvinene.
Ant Hill Farms: Vingård uten gård,
Healdsburg, Sonoma County
Besøket hos Ant Hill Farms er et av de merkeligste besøkene jeg har hatt. For dette er en vinprodusent som lager pinot noir i øverste sjikt, men som ikke har noe som helst å vise fram. Da jeg ankom oppgitt adresse, var det umulig å finne noe skilt som indikerte at jeg var kommet til riktig sted. Og da jeg spurte inne på et vinutsalg, pekte de over gaten mot vinprodusenten Papapietro. Der spurte jeg etter Ant Hill Farms, og så dukket David Low – vinmaker hos Papapietro – opp. Han forklarte at Ant Hill Farms var noe han foreløpig drev med på si, og spurte om jeg ville smake Papapietro-vinene først. Det ville jeg, han var også ansvarlig for disse. Og ettersom de var grusomme – overekstraherte, svarte, søte og fatpregede – fryktet jeg det verste for fortsettelsen. Men da vi gikk inn på bakrommet og begynte å smake på vinene til Ant Hill Farms, gikk vi til den rake motsetningen. For dette var viner med en oppsiktsvekkende balanse.
Ant Hill Farms drives av tre pinot-vinmakere som fant hverandre da de jobbet hos områdets mest hypede produsent, Williams Selyem. Alle tre har fortsatt vinmakerjobber ved siden av Ant Hill Farms, og vinene lages av kjøpte druer i lokalene til Papapietro. De lager kun pinot noir-viner – de aller beste er Abbey Harris og Demuth fra Anderson Valley og Comptche Ridge fra nordkysten i Mendocino County.
Dette var den beste rekken av pinot noir-viner på hele turen. Vinene har et stramt preg, uten å være trange. De har et klart og rent fruktbilde, men er samtidig sjenerøse. Her er det ikke antydning til den amerikansktypiske søtladne frukten; vinene er syrlige, friske og energiske.
Det er flere likhetstrekk mellom disse fire produsentene. De har alle etablert sine vinprosjekter selv. De er ikke spesielt velstående, og de lager vin i svært enkle fasiliteter (Scherrer holder til i en nedkjørt, garasjelignende hall som tidligere ble brukt til å oppbevare frukt). Ettersom de ikke har råd til å kjøpe vinmarker, må de kjøpe frukt. Dermed har de også hatt muligheten til å prøve seg fram for å finne ut hvilke marker som gir best fruktkvalitet. De er gjennomgående svært kritiske til det meste som lages av amerikansk pinot noir, og snakker gjerne om sine forbilder i Burgund.
Det er flere andre produsenter som er beslektet med de fire nevnte: Arcadian Winery i Santa Rita Hills, Rhys Vineyards i Santa Cruz Mountains, og Radio-Coteau og Dutton-Goldfield Winery i Russian River Valley lager alle gode pinot noir-viner som minner om spesielt Copain og Ant Hill Farms.
Ved siden av disse er det også andre interessante produsenter. Calera ved Mount Harlan i San Benito County, er en av de høyestliggende vingårdene i USA (ca 700 moh.). Vinmarkene består av kalkstein, og etter å ha jobbet to år sammen med Aubert de Villaine ved DRC og Jacques Seysses hos Domaine Dujac, har grunnlegger og vinmaker Josh Jensen alltid brukt en stor andel hele klaser. Til sammen gir dette pinot noir-viner med et umiskjennelig friskt og urteaktig preg. Benziger, som holder til i Sonoma Valley, driver biodynamisk og lager en god prestisjepinot fra Sonoma Coast. Joseph Swan i Russian River, lager viner med et burgundersk aromabilde; de er lyse og delikate, men har litt for søtlig frukt. Williams Selyem dyre rekke av enkeltmarksviner er ujevne. Vinene er konsentrerte, men jeg synes ofte at de mangler aromatisk kompleksitet og de kan virke slitne i ung alder. Mount Eden i Santa Cruz Mountains lager mørk pinot noir hvor frukten kan bli vel solbærpreget. På sitt beste, og når de har fått noen år på langs, kan det harde og faste uttrykket dempes, slik at vinene framstår som noe mer elegante.
Californisk pinot noir blir stadig mer interessant å følge. Bredden av gode småprodusenter blir større for hvert år. Og selv om jeg ikke har besøkt Oregon, er det – etter regelmessig å ha smakt Bergstöm, Domaine Serene, Ken Wright Cellars, Soter og Drouhin – mitt klare inntrykk at nivået på de beste i Oregon ikke er like høyt som i California. Jeg mener også at bredden blant den nye generasjonen pinot noir-produsenter i California er større enn i Australia og Tyskland. På New Zealand er kanskje gjennomsnittsnivået høyere enn i California, men sammenligner man nivået blant de 10 beste produsenter, vil jeg holde en knapp på California.
Prisene er dessuten bemerkelsesverdig lave. Fordi enkelte cabernetkultviner fra Napa selges for latterlig høye priser, virker det som om mange tror at også pinot noir-vinene er dyrere enn de faktisk er. Men prisen på enkeltmarksvinene fra de fire produsentene jeg har omtalt i denne artikkelen er mellom 50-70 dollar på vingården og 100-130 dollar på restaurant. Når vil den nye californiske pinot noir-bølgen bli representert i Norge?
Nils Are Økland
