Logg inn / Registrer deg

Bloggere

I begynnelsen var ordet, og ordet ble det aldri stilt spørsmål ved. Det var slik mange vineksperter som jeg vurderte arbeidet vårt. Vi skrev vinanmeldelsene, artiklene, bøkene, og solgte dem til en forlegger. Og forleggeren sørget i sin tur for innpakningen og distribusjon til takknemlige lesere, hvis eneste reaksjon var å følge våre råd. Kanskje de mumlet seg imellom om det de anså for å være våre feil eller villfarelser, og en sjelden gang tok de bryet med å skrive et høflig brev til oss eller forleggerne med en kommentar til det vi hadde skrevet. Inntil nylig nøt vi eksperter nærmest orakelstatus, en tilstand som ble oppmuntret av alle som hadde noe de skulle selge innen vårt fagfelt. Kinovegger blir tildekket med nøye utvalgte snutter fra filmanmelderne. Forlag pryder smussomslaget på bøker med sitater fra bokanmeldelser eller, enda mer lumsk, reklametekst fra andre positivt innstilte forfattere som uttaler seg etter å ha lest en omfangsrik korrekturtekst, før boken i det hele tatt publiseres. Og vi vet alle hva som er det tilsvarende i vinens verden, ikke sant? Poengscorene som så mange vinhandlere, og vinprodusenter, melker for det det er verdt. Magien ved parkerpoeng har frarøvet minst en generasjon vinhandlere behovet for å gjøre noe mer kreativt enn slavisk å følge en annen persons smakspreferanse. Og sågar mindre bejublede vinjournalister oppdager at også deres kommentarer og poenggivning blir brukt til å selge flasker. Det er ikke til å undres over at vi vineksperter, mange med lang fartstid og hardt arbeid bak seg, har begynt å tro at vi er noe utenom det vanlige. Men hva skjer? Jeg hører lyden av fingerslag mot tastaturet. Jeg ser eksplosjonen av nettsider, blogger, tweets og online-fora, som åpner opp for en global leserkrets for hvem som helst som kan skrive – og muligheten til å kommentere det andre skriver uten å risikere noe som helst. De behøver ikke være i offentlighetens lys; de behøver ikke en gang oppgi sitt navn og bosted. Plutselig oppdager vi vineksperter at leserne våre kan svare oss! Og jammen har mange av dem like sterke meninger som oss, og noen av disse er basert på like mye kunnskap som vi har. Velkommen til det nye vindemokratiet, der vi som tidligere var beskyttet av forleggernes innpakning nå må radikalt revurdere vår rolle, og forholdet til dem vi skriver for. Siden jeg etablerte Jancis.Robinson.com så tidlig som i 2000, og har ønsket offentlige kommentarer fra leserne (opprinnelig het det Din tur) siden 2001, har jeg hatt ganske lang tid til å bli vant til den nye verden av online-publisering. Men jeg har mange venner som er forfattere og vinjournalister i aviser, noen av dem med misunnelsesverdig ry. Og jeg ser at de fortsatt har problemer med å ta innover seg en verden der bokstavelig talt hvem som helst (selv personer med utpreget dysleksi) kan publisere sterke meninger om det de anser som sin personlige eiendom, eller sitt eget ekspertemne. I visse kretser er begrepet blogger gjenstand for hån og latter. Den uredigerte egenarten til online-kommentarer synes å oppmuntre til mer ondskapsfull kritikk av noen av oraklene i den gamle garde enn det som rimelig er. Det var med dette i tankene at jeg sa ja takk i fjor sommer, da jeg fikk invitasjon til å være hovedtaler på årets Wine Blogger's Conference i hete Charlottesville, Virginia. Det var den fjerde konferansen for amerikanske vinbloggere, mens man hadde en tilsvarende konferanse for europeiske vinbloggere i Franciacorta, Italia, i oktober i år. Jeg er den siste personen som ønsker å undervurdere betydningen til de som har gitt seg i kast med å skrive om vin og de som ønsker å høste raskt av å kringkaste sine synspunkter så lett, og med så liten investering og helt uten hugst av verdens skoger. Jeg kjenner en god del europeiske bloggere, men var nysgjerrig etter å treffe godt over 300 av deres amerikanske motstykker. I løpet av månedene før konferansen var jeg dommer på to internasjonale vinjournalistikkkonkurranser. Dette ga meg nyttig innsikt i aktivitetene til vinbloggerne som gidder å melde seg på konkurranser. Born Digital Awards fokuserte helt og holdent på online vinjournalistikk, mens den gjeveste kategorien i årets Louis Roederer International Wine Writers' Awards var den for bloggere. Begge disse konkurransene fikk påmeldinger fra hele verden. Bare så det er sagt, så anser jeg ikke meg selv for å være en blogger. Jeg utgir vinstoff, og skriver nok altfor mye. Jeg har en nettside fullpakket med nyheter, synspunkter og smaksnotater. En bloggers arbeid er mer intenst personlig, og gir ofte leseren nesten for mange detaljer om skribentens privatliv. Men også jeg kjenner så altfor godt til hvor avhengighetsskapende det er å skrive online. Det er ingen tids- eller stedsbegrensninger. Med en smule kompetanse kan man publisere uante mengder og til alle døgnets tider. Det faktum at alt som utgis på nettet kan stimulere umiddelbare responser, ofte fra den andre siden av kloden, betyr at vi online-skribenter ikke har noe som holder igjen vår munndiaré. Og mange av oss skriver daglig. Kanskje sjarmen ved Twitter er at selv om vi tvangsmessig twitrer flere ganger om dagen, eller i minuttet for den saks skyld, så må vi i det minste gjøre det på under 140 tegn. På konferansen ble jeg, kanskje litt naivt, slått av hvor kommersiell den var. Det var ingen mulighet til å slippe unna evenementets sponsorer, spesielt den største i Charlottesville, Virginia Wine. Jeg hygget meg over å kunne utforske en vinregion som hadde forandret seg enormt siden mitt første besøk for mange år siden. Jeg smakte noen strålende viner, men jeg må si at innen helgen var omme, så jeg virkelig frem til et glass med et eller annet som ikke hadde blitt dyrket i USA – selv om det skal sies at jeg økte min kunnskap om traminette fra Indiana betraktelig. Bloggerne virket som en entusiastisk gjeng, men de var klart i mindretall i forhold til vinmarkedsførerne som var tilstede for å påvirke dem. Bloggerne forsøkte pliktskyldigst å smake på alt og skrive smaksnotater. Men glassets innhold ble styrt av hvilke deals som ble gjort av organisasjonen som eier Wine Bloggers' Conference, fremfor preferansen til vinnerder eller vinjournalister. Kanskje var det også forutsigbart at mange av de mest respekterte amerikanske vinbloggerne var fraværende. Jeg var glad for å se at det gamle motstridende forholdet mellom konvensjonelle vinskribenter og vinbloggere synes å ha mildnet noe. (De førstnevnte syntes å anse seg selv som overlegne i forhold til de sistnevnte, mens bloggerne så på seg selv som arvtakere av, om ikke jordkloden, så i hvert fall cyberspace, som de mener er det eneste som kommer til å bety noe etter hvert.) Bare så det er nevnt, jeg kommer til å ramse opp noen vinnettsider med de bloggene jeg beundrer mest. Generelt er det de som makter med nerve og skrivekyndighet å uttrykke sitt eget synspunkt med jevne mellomrom. Jeg må imidlertid tilføye at et stort forbehold her er at denne listen utelater flere titalls gode vinblogger fordi a) jeg er for travelt opptatt med å skrive på min egen nettside til å lese mye av det som publiseres online og b) en av de beste amerikanske vinbloggerne, Michael Steinberger (alias WineDiarist.com), nylig ble skjøvet vekk fra sin plass på Slate.com som følge av en rekke nedskjæringer. Det blåser hardt på toppene der ute for alle og enhver. AliceFeiring.com DrVino.com Fermentation.typepad.com Thewinedoctor.com Vinography.com WinchesterWineSchool.com WineAnorak.com WineDiarist.com WineWomanSong.co.uk Du kan lese mer, mye mer, på den tvangsmessig oppdaterte www.JancisRobinson.com. Oversettelse: Trudi J. Haagensen