Logg inn / Registrer deg

Lovende druetyper

I lang tid nå har jeg vært så opptatt med boken Wine Grapes at det skulle en utenforstående til for å få meg til å innse at jeg ikke hadde svart på det mest innlysende spørsmålet: hvilke av de 1368 ulike sortene som omtales i vår bok om vindruetyper er mine favoritter? Og hvilke tror jeg at vi vil se mer til i fremtiden? Før jeg ramser opp noen av de druetypene som får hjertet mitt til å slå raskere, la meg fastslå klart at jeg er ingen motstander av de berømte internasjonale druetypene. Det er en grunn til at cabernet sauvignon, cabernet franc, chardonnay, merlot, syrah/shiraz, riesling og sauvignon blanc er beplantet over hele verden. Det er fordi de kan produsere viner som tar pusten fra en.Men berømmelsen innebærer at druetypene også ofte blir besudlet. Det er ikke vanskelig å finne kjedelige eksemplarer av alle disse internasjonale sortene. Dette har antageligvis gitt grobunn til den økende, verdensomspennende interessen for alternative, stedegne druetyper og opphavet til disse. Men når det er sagt, så endrer druetyper status fortløpende. Det er for eksempel ikke lenge siden T'Gallant presenterte pinot gris/grigio for australske vindrikkere. Nå er den imidlertid så dagligdags at druetypen ikke lenger tillates i det årlige Australian Alternative Varieties Wine Show. Derimot var semillon tidligere så alminnelig at den i mange år var den mest beplantede druetypen, uansett farge, i Sør-Afrika. I tillegg var semillon den dominerende hvite druetypen i Bordeaux og i deler av Australia. Sørgelig nok er den i dag heller relativt sjelden. Når jeg blir spurt om å nevne en flott grønn druetype som fortjener å bli mer utbredt, tenker jeg alltid først på assyrtiko (såvidt jeg vet, uttales det 'ass-irr-tiko'). Dette er den mest beplantede druetypen på den vakre egeiske øya Santorini, og den er i stand til å produsere bemerkelsesverdige og forfriskende viner selv i et relativt varmt klima. I tillegg til å være nokså fyldige, har vinene elementer av både sitrus og mineraler. Dessuten tåler disse vinene flaskelagring bedre enn de fleste krispe, tørre hvite viner. Jeg har smakt gode viner av assyrtiko som var både fire og fem år gamle. Litt i seneste laget har jeg oppdaget at Sør-Frankrike har noen virkelig interessante grønne druetyper. Da jeg skrev min første bok om druesorter, Vines, Grapes & Wines utgitt i 1986, var jeg ganske avvisende til de sørfranske grønne druesortene, fordi produksjonen av hvitvin i Sør-Frankrike var heller nokså rustikk på den tiden. Jeg antok, på feilaktig grunnlag, at selve druetypene var tunge og syrefattige. Den gamle druetypen clairette fra Languedoc var en av de sortene jeg feilvurderte, etter å ha smakt noen virkelig dårlige Clairette du Languedoc. Jeg har også erfart etterhvert at druen med det herlige navnet bourboulenc kan gi noen virkelig fine, friske viner med delikate, florale aromaer. På La Clape, den steinede åssiden ved sjøen i Languedoc, får denne druetypen en tydelig maritim aroma. Bourboulenc er en gammel provençalsk druetype (Provence er opphavsstedet til mange interessante druer; deriblant tibouren). I likhet med assyrtiko, beholder bourboulenc et godt syrenivå i et varmt klima. Mon tro om ikke den kan vokse godt i et fjernt vinproduserende land? Men kanskje mitt favorittfunn blant grønne druer er godello, en nylig reddet galisisk druetype som brukes i Valdeorras i Nordvest-Spania. I likhet med viognier var den praktisk talt utryddet (og se bare hvor mye viognier det dyrkes nå), men druetypen har nylig fått et oppsving på grunn stiklinger fra gamle vinstokker som tilhørte familien bak den beundringsverdige vingården Valdesil. Rafael Palacios, den yngre broren til den mer berømte Alvaro Palacios i berømte L'Ermita i Priorat, har også bidratt til å sette godello på kartet gjennom en serie med utmerkede valdeorrasviner – faste, tørre hvite viner som fortjener noen år på flaske. Ikke bare i Valdeorras, men også i Ribeiro, Ribeira Sacra, Monterrei og Bierzo synes den beste godello å vokse i bratte åssider av granitt eller skifer og – selv om jeg er klar over at det tilsynelatende ikke er noen direkte overføring fra jordsmonn til vin - mange av de beste vinene synes å ha meget sterke aromaer som jeg kun kan beskrive som mineralske. Godello er mer pikant og mindre frisk enn assyrtiko, og mer fyldig enn albariño som er så vanlig i Rias Baixas på den galisiske kysten like vest for godello-land. Jeg må innrømme at jeg en gang i tiden har hatt en eskapade med albariño. Jeg er også vill etter en rød druetype som dyrkes i dette vestlige hjørnet av Spania: mencia, den mest vanlige druetypen i Bierzo. Mencia er også i stand til å avspeile skiferterrassene der den vokser – helst i toppflaskene til en annen av Palacios-familiens foretak, Descendientes de J. Palacios, men kan også gi nydelige ueikede viner som kan drikkes unge. Mencia har en tiltalende aromatisk, flørtende kvalitet som i mange år hadde overbevist lokale vinbønder om at denne druetypen var i slekt med cabernet franc. Hvilket den ikke er, men den er identisk med den druetypen som mange portugisere kjenner som jaen nord i Portugal (akkurat som godello går under navnet gouveio i det nordlige Portugal). Du synes kanskje ut fra dette utvalget at jeg er fiksert på forfriskende, lette til middels fyldige viner, men jeg elsker også aglianico, den sent modnende røde vindruen som dyrkes i Campania og Basilicata og andre steder i Sør-Italia. Det fremkommer så tydelig av den tette, strukturerte, faste, komplekse og lagringsdyktige purpurfargede essensen den produserer, at dette er en utmerket druetype. Vinene er spesielt konsentrerte, dog er tanninene behagelige – det er ingen grovhet – og aromaene minner tiltalende om svisker og tjære (men mer mineralsk, må jeg innrømme). På grunn av navnet, som på en måte høres ut som «Hellenico», og fordi grekerne tilskrives æren for å ha brakt vinstokker til Italia, antok man lenge at aglianicos røtter var greske. Men det er ikke funnet noe slektskap mellom aglianico og druetypene som i dag vokser i Hellas. Aglianico modner enda senere enn bourboulenc, så den kan kun dyrkes i et relativt varmt klima, og jeg ser frem til å smake flere eksemplarer fra Australia, California og kanskje Sør-Afrika. Dette er noen av de druetypene som jeg gjerne skulle ha sett mer utbredt, og jeg tror de er klare for motens lyskaster. Men jeg kunne også ha tatt med den fruktige cinsault fra Sør-Frankrike, den jordlige og kirsebærpregede nerello mascalese som er den flotte druetypen i gjenfunne viner dyrket i åssidene på Etna øst på Sicilia, samt mange flere. Oversettelse Trudi J. Haagensen Les mer på JancisRobinson.com og winegrapes.org