Logg inn / Registrer deg

Økologisk og biodynamisk utbredelse

Økologisk og biodynamisk vindyrking har hatt en sterkt økende andel av verdens vitikultur de senere år, men hvor stor er denne andelen egentlig? Er det mulig å tallfeste den? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg skulle gjerne ha visst akkurat hvor stor andelen av økologisk og biodynamisk vitikultur er i dagens vinbransje. Det som fikk meg til å tenke på dette var da Hugh Johnson og jeg snakket om illustrasjoner til den nylanserte syvende utgaven av The World Atlas of Wine. Bildet vi så på viste innhøstningen av vekster til et biodynamisk preparat, og Hugh Johnson avfeide dette som et tema som i beste fall var av marginal interesse. Som medforfattere er Hugh og jeg enige om det meste, hvilket er beleilig. Så jeg steilet litt over utsagnet hans og bestemte meg for å forsøke å finne ut hvor stor andel av verdens vinmarker som er økologisk dyrket (et første trinn i retning av biodynamisk vitikultur).

Jeg spurte Matthew (Monty) Waldin som nå har skrevet tre bøker om emnet, om å skrive en detaljert rapport til nettsiden min og jeg ble ganske forundret over hvor raskt dette fenomenet har spredt seg – skjønt dette styres av nokså forskjellige faktorer i de ulike land. Da han skrev sin første bok, Organic Wine Guide utgitt i 1999, regnet han med at han skrev om vin fra godt under én prosent av verdens vinmarker. Og han innrømmet at han den gang antageligvis tok for hardt i. I dag sier han at et beskjedent anslag på mellom fem og syv prosent av verdens vinstokker utgjør det som nå er økologisk dyrket eller i ferd med å konvertere til økologisk vitikultur. Av dette er så mye som 30 prosent dyrket med en eller annen form for biodynamisk metode. Det er fascinerende å sammenligne de ulike nasjonale tilnærmingene til å konvertere fra det som tidligere ble kalt ‘konvensjonell’ vitikultur med sin avhengighet av landbrukskjemikalier. Hvilken region ville du anta hadde den høyeste andelen av økologiske vinstokker? Det ville ikke være til mye hjelp å ta i bruk værkartet, da det er en av verdens mest overskyede og våte regioner – selv om mesteparten av nedbøren faller etter vekstsesongen. Oregon kan skryte av at hele 14 prosent av vinstokkene i regionen dyrkes økologisk, hvorav noen er biodynamisk dyrket. Det skal tilføyes at god drahjelp gis av den største produsenten her, King Estate, som tilhører de troende. Det er tette bånd innad i vinbransjen her og stor lokal innsatsvilje spiller også en nøkkelrolle. Økologisk og biodynamisk vitikultur er ikke lenger et særfenomen. I følge Waldins beregninger har alle de tre største vinproduserende landene – Spania, Frankrike og Italia – en andel på mellom 7 og 8 prosent økologisk dyrkede vinmarker. Og dette estimatet inkluderer ikke de mange, mange produsentene som hevder overfor kunder og besøkende at de dyrker økologisk uten å være sertifisert. Jeg har forståelse for de som mister tålmodigheten med alle skjemaene som må sendes inn i forbindelse med offentlig godkjenning av en eller flere kontrollinstanser – ingen hater byråkrati og bedrevitenhet mer enn meg. Men jeg synes likevel at kun produsenter som er blitt godkjent av en frittstående instans skal kunne påberope seg økologiske eller biodynamiske landbruksprinsipper i sine salgsfremstøt.

For eksempel beundrer jeg virkelig Alfred Tesseron på det klassifiserte Château Pontet-Canet. Han begynte med overgangen til økologisk dyrkning i en tid da dette ble latterliggjort av de fleste produsenter i Bordeaux. Han sto i forsmedelsen det var å miste sin godkjenning den gangen i 2007, da han så seg nødt til å bruke sprøytemidler. Men nå er han tilbake igjen og sertifisert både økologisk og biodynamisk. Ingen kunne være mindre lilla-skjerf-og-fotformsko enn ham i aristokratiet i Bordeaux, men du verden som kvaliteten på vinene hans har skutt i været. Burgund og Alsace har selvfølgelig lenge vært arnested for akkurat denne motkulturen, der mange, om ikke de aller fleste, av topprodusentene for mange år siden gikk over først til økologisk og siden biodynamisk drift. Dette må ha bidratt til utbredelsen av disse alternative metodene i hele Frankrike. I mesteparten av Spania er forholdene annerledes. Det spanske klimaet ligner det chilenske, så tørt at det ikke er fare for mange av soppsykdommene som ellers rammer vinstokker. Derfor er Spania godt egnet for kjemikaliefri vitikultur. Det store incentivet her for å konvertere til økologiske teknikker handler mindre om etterligning og overbevisning, og mer om en pragmatisk tilnærming for å nyttiggjøre seg EU-subsidier til overgangen til økologisk landbruk.

Det er særlig i kjølvannet av kugalskap-skandalen og et antatt behov for å bevege seg vekk fra industrialisert matproduksjon. Det har vært et lignende fenomen i Italia, men her har det ikke på noen måte gått like greit. Det har vært mangel på italienske foregangsfigurer som for eksempel Lalou Bize-Leroy og Dominique Lafon, som har vist at toppviner kan produseres biodynamisk. Og ingen italiensk jordsmonnguru på nivå med Claude og Lydia Bourguignon er kommet for å gi inspirasjon og sårt tiltrengt praktisk bistand. I tillegg har mange ‘økologiske’ viner skuffet vinjournalistene. Selv om anslagsvis syv prosent av Italias vin dyrkes økologisk, er det ting som tyder på at mange av de som tok imot konverteringssubsidier i Puglia og Sicilia nå gir opp denne filosofien. Noe av den mest interessante utviklingen har skjedd på New Zealand og i Australia. New Zealand gikk tidlig ut i offentligheten og hoppet på den økologiske bølgen i sitt salgsfremstøt for regionale viner lenge før dette var en realitet. Men i det siste har det vært en nesten febrilsk konvertering og et ekte engasjement for de økologiske prinsippene – ikke minst fordi unge newzealendere er lidenskapelig reisende og mange av dem er blitt inspirert av det de har sett spesielt i Burgund. Waldin anslår at så mye som 10 prosent av alle New Zealands vinstokker enten er økologiske eller i ferd med å bli det. Lenge var vindyrkere i Australia like skeptiske til denne ville og ulne måten å dyrke vinstokker på som deres motstykke i Bordeaux (jeg registrerer også mye skepsis til detaljene i biodynamikken). Men dramatisk reduserte salgspriser for Australias mest kommersielle viner, slett ikke hjulpet av den sterke australske dollaren, har resultert i en reevaluering. En ny generasjon boltrer seg i dette fenomenet som ligger i den andre enden av skalaen, vekk fra den supereffektive, supertekniske og semiindustrielle vinproduksjonen. Waldin anslår at andelen av vinstokker som dyrkes økologisk både i Australia og på New Zealand har økt fra en til fire prosent i løpet av de fem siste årene. Hvem vet? Innen den åttende utgaven av World Atlas of Wine blir utgitt, har det kanskje lykkes meg å overbevise min medforfatter om at det kun bør være hester i vinmarkene.

Oversettelse/ Trudi J. Haagensen Les mer på JancisRobinson.com og worldatlasofwine.com