Logg inn / Registrer deg

Vinetiketten

Jeg forventer ikke at alle skal være enige med meg, men jeg skulle ønske at vinetiketter var litt mindre romantiske enn tilfellet er i dag. Faktisk så jeg helst at de var brutalt ærlige i sin informasjon til forbrukerne.

Nå for tiden er alle vant til å lese en lang liste over ingredienser og tilsetningsstoffer på etiketten når vi kjøper mat. Derfor virker det ulogisk at vinbransjen har sluppet lett unna den slags påbud, som krever total åpenhet om hva forbrukerne får i seg.

I mange land må det stå på vinetiketten at det finnes svovel i vinen (enten som 'sulfitt' eller tilsetningsstoffet 'E220'), fordi det er bevist at astmatikere kan få alvorlige reaksjoner som skyldes vinmakerens bruk av dette desinfeksjons- og konserveringsmiddelet. Det finnes ikke vin som er fullstendig svovelfri, fordi svovel er et naturlig biprodukt av alkoholgjæringen. Men i mange land må man deklarere svovelnivåer som er høyere enn 10 mg/l.

Vinlovgivningen i Australia og New Zealand er strengere enn dette. Der må man opplyse på vinetiketten dersom antioksidanten askorbinsyre ('E300') er tilsatt. I tillegg forlanger myndighetene at ethvert potensielt allergen må deklareres. På denne måten kan en australsk vinetikett varsle at vinen inneholder spor av nøtter (fra tilsetningsstoffer som brukes for å øke garvestoffinnholdet i vinen), eller fisk (fra klaringsmiddelet isinglass som er laget av tørket svømmeblære), eller melkeprodukter (kasein er et annet klaringsmiddel), eller eggehvite (enda et klaringsmiddel, for øvrig det dyreste). Det er klart at det ikke må være mer enn spormengder av disse klaringstoffene igjen i vinen; i teorien skal klaringsstoffer felles ut som bunnfall og fjernes fra vinen.

Den prisverdige hensikten med de ovenfor nevnte kravene er å gjøre livet mindre risikofylt for folk som har spesielle allergier. Men jeg skulle gjerne ha sett at vinetiketter (antageligvis baketiketter) var enda mer detaljerte, ikke minst med hensyn til tilsetningsstoffer som helt sikkert ikke fjernes fra den ferdige vinen – ikke av helsemessige årsaker, men fordi jeg tror at nysgjerrige vindrikkere har krav på å få vite hvordan vinen blir produsert.

Selv når det gjelder viner av forholdsvis høy kvalitet skulle jeg gjerne ha visst hvilke som har vært chaptalisert – det vil si fått økt alkoholnivået ved å tilsette gjærbart sukker før gjæringsprosessen. (Min antagelse er at mange ikke-europeere ville bli overrasket over hvor utbredt dette fortsatt er, til tross for den globale oppvarmingen.)

Jeg skulle helt sikkert gjerne ha visst hvilke viner som er tilsatt syre. Man bruker vanligvis vinsyre, som finnes naturlig i vin. Faktisk produseres kommersiell vinsyre, og kremortartari som brukes av bakere, av det sprø vinsyrebunnfallet som regelmessig skrapes fra innsiden av vinfat. I Europa er det teoretisk ulovlig å tilsette både sukker og syre i én og samme vin. Men produsenter i Burgund har fortalt meg at 'noen folk' ganske enkelt tilsetter syre i ett fat og sukker i et annet, for så å blande dem etterpå. Andre argumenterer med at man kan tilsette sukker i mosten og syre i den ferdige vinen uten å bryte vinlovgivningen.

Jeg har ikke noe grunnleggende i mot tilsetningen av sukker eller syre i druemost, dersom det gjøres for å rette opp en mangel som skyldes været, samt at det gjøres så godt at man ikke kan smake det i vinen. Men jeg har smakt franske viner fra 1960- og 1970-tallet som hadde en litt unaturlig sødme og jeg er sikker på at dette skyldes en litt overentusiastisk chaptalisering. Nå oppdager jeg rett som det er at noen viner har en syre som virker ubehagelig skarp og uintegrert med resten av vinen. Dette gjelder for det meste viner fra varmere klima, men også enkelte årganger av europeiske viner – helt sikkert på grunn av unøyaktig syretilsetning.

Jeg protesterer imidlertid mot tilsetning av sukker eller søtt druekonsentrat for å gjøre vinen søtere. Jeg protesterer også mot smakstilsetning. Jeg synes forbrukeren har krav på å få vite det, dersom produsenten med viten og vilje har tilført sødme før flasketappingen (noe som er vanlig for kommersielle blandingsviner) for å gjøre den mer velsmakende eller for å kamuflere en eller annen produksjonsfeil. Og dersom en vinmaker tilfører eikesmak ved bruk av for eksempel eikeflis, så ønsker jeg at dette skal stå på etiketten. (Enkelte mener også at bruken av eikefat burde deklareres på etiketten, siden det endrer vinens kvalitet og stil. Gjerne for meg, men jeg anser ikke en så kostbar og tidkrevende prosess som en negativ egenskap dersom den er godt utført.)

Så er det vinmakerne som tilsetter kommersielle tanniner, som stammer fra treverk, druekjerner eller nøtter, i den hensikt å forbedre balansen eller stabiliteten i vinen. Det kan nok være enklere å helle pulver fra en sekk enn å påse at det er akkurat riktig mengde og type tanniner i druene, samt at akkurat nok tanniner tilføres vinen gjennom gjæring og maserasjon. Jeg er mindre positiv med hensyn til tilførsel av smaksstoffer og tanniner enn tilførsel av sukker eller syre. Og jeg ønsker i hvert fall å få vite om man har tilført vann, som så ofte kan være et ikke-tilkjennegitt faktum, for å redusere alkoholnivået.

Og kanskje mest av alt er jeg ekstremt mistenksom overfor enhver vin som inneholder et fargeekstrakt, slik som det beryktede Mega Purple som stammer fra hybriden rubired med det rødlige fruktkjøttet. Beplantningen av rubired har økt betydelig i løpet av det siste tiåret eller så i California og Australia. Dette er i grunn og bunn et vinfargestoff; det har ingen positiv effekt på verken smak eller kvalitet. Og, som Benjamin Lewin MW påpeker i sin beundringsverdig provoserende nye bok Wine Myths and Reality, vingiganten Constellation som produserer Mega Purple ved sitt anlegg i Madera i Central Valley, California, selger også et bredt utvalg av andre druebaserte konsentrater til vinprodusenter. Det høyst tvilsomme merkenavnet på produktene er Mega Natural.

Det er klart at de som tilsetter mindre sunne produkter i vin er minst tilbøyelige til å innrømme dette på baketiketten. Men som en puristisk, idealistisk vinelsker, vil jeg gjerne vite hvilke viner som er mest manipulert og belønne de øvrige med min, kanskje naive, men hjertefølte beundring.

Hvem vet? Dersom innholdsdeklarasjon ble obligatorisk for vin som for mat, ville det kanskje oppmuntre vinmakere til å bruke færre snarveier og tilsetningsstoffer.

Les mer på www.JancisRobinson.com

Oversettelse/ Trudi J. Haagensen