Logg inn / Registrer deg

Vinetikettenes informasjon

Jeg var i Firenze, sammen med Lorenza Sebasti og Marco Pallanti fra den beundringsverdige Chianti Classico-vingården Castello di Ama. Vi spiste middag på en av deres favorittrestauranter, Oro d'Aria. Spisestedet var uvanlig nyskapende til Toscana å være, et langt sprang fra den tradisjonelle panzanella og bistecca fiorentina.

Men kanskje jeg ikke burde ha blitt så overrasket, fordi Sebasti og Pallanti er et meget stilbevisst par. Hvert år kan man oppleve en ny samtidskunstinstallasjon på eiendommen deres høyt over Gaiole.
Slik vinmakere har for vane å gjøre, tok de med seg noen vinflasker til middagen der vi var syv til bords. Vi fikk smake deres Chianti Classico 2007, L'Apparita 2007 og Vigneto Bellavista 2001. Om man ser bort fra ulike navn og årganger samt litt fargevariasjon, er de tre vinflaskene og etikettene så å si identiske. Men innholdet i flaskene er ganske forskjellig (og med helt ulike prislapper). Chianti Classico er den sedvanlige blandingen av 80 % sangiovese og en rekke andre druetyper som dyrkes på den 50 hektar store vingården. L'Apparita er den berømte endruevinen av merlot med en prislapp som er fem ganger dyrere enn chiantien. Og Vigneto Bellavista er et utvalg av den beste vinen i de aller flotteste årgangene fra den eldste vinmarken deres. Den koster omtrent det samme som L'Apparita, men smaker selvfølgelig helt annerledes. Imidlertid er det ingenting som indikerer alt dette på vinetikettene.

Jeg foreslo for Lorenza at det kunne være nyttig med litt mer informasjon på etiketten, og da så hun både forferdet og forulempet ut. Det var som om hun mente, slik jeg har erfart at mange italienske vinprodusenter gjør, at baketiketter er for pingler og masseprodusert skvip. Det er helt greit at en billig chianti har en baketikett som skryter, som tilfellet er med masseprodusert vin, at vinen er laget av de flotteste druene som er høstet ved optimal modenhet og vinifisert etter aller beste måte. Men Lorenza forventer tydeligvis at hennes kunder er like velinformerte om hennes viner som hun og Marco er. Og likevel innrømmet dette elegante paret at de nå søker aktivt etter nye markeder, som følge av den «krisen» som råder i den italienske vinmarkedet. Marco skulle akkurat dra til Brasil. De skal også på frierføtter i det raskt voksende kinesiske markedet. Ville det ikke da være til hjelp for disse nye kundene å vite hva som er i de ulike flaskene, undret jeg? Jeg siktet ikke til tomt selgersnakk, men saklig og nyttig informasjon som gjør det lettere for forbrukere å velge og få mer ut av vinen.

Jeg kan forstå at dersom en vinprodusent er sikker på at samtlige av deres vinflasker er enten verdensberømt (som for eksempel Domaine de la Romanée-Conti; selv jeg mener de kan klare seg uten å bruke ordene pinot og noir på etiketten) eller kommer til å bli solgt av en vinkelner eller en liten vinforhandler som drives av høyt utdannede og motiverte vinentusiaster, er det ingen grunn til å gi mer enn den lovpålagte informasjonen på etiketten, og kanskje også et passende varemerkesærpreg. Men dette gjelder vel kun ytterst få produsenter.

Den rådende oppfatningen blant de fleste vinprodusenter, ikke bare i Italia, men spesielt i de mer tradisjonelle europeiske vinområdene, synes å være at det er noe uærlig og overflødig å bruke etiketten til informasjon. (Castello di Ama, som så mange andre produsenter overalt, lar for eksempel være å opplyse navnet til nettsiden på vinetiketten, og denne nettsiden har de brukt mye penger på. Dette er rett og slett vanvittig.)

Men de gangene jeg kommer over en toppvin med en etikett som inneholder relevant faktainformasjon, blir jeg ekstra positivt innstilt til vinen. Gjennom flere tiår har Ridge Vineyards i California vært eksemplarisk i så måte. Etiketten har et attraktivt utformet felt som gir all den informasjonen som en nysgjerrig vindrikker trenger å vite om hver enkelt flaske: vekstsesongens særpreg, nøyaktig drueblanding, når vinen ble tappet, sannsynlig utviklingskurve.

Torres i Catalonia og Chile har en beundringsverdig praksis med hensyn til å gi nyttig informasjon til forbrukeren – vanligvis på vinflaskens baketikett. Og jeg elsker, virkelig elsker, champagneprodusenter som for eksempel Bruno Paillard, som forteller oss hvor gammel hver enkelt cuvée er og når flasken ble degorgert. Dette er avgjørende informasjon – spesielt for non vintage-viner som alle ser så like ut i butikkhyllen. Dette er eksempler på vinprodusenter som behandler sine kunder som intelligente voksne mennesker, snarere enn arrogant å sultefore dem for informasjon.

Jeg kan forstå at estetikere som Lorenza og Marco på Castello di Ama kan ha sterke motforestillinger mot å klistre baketiketter på vinflaskene sine (noe som de allerede må gjøre med advarselsmerkingen for det amerikanske markedet), men vinflasken som vi valgte til middagen den neste kvelden på nok en vinelskende restaurant i Firenze, Guscio, viste at man faktisk kan få med forbausende mye informasjon på frontetiketten dersom man bestreber seg litt. I Sodi di San Niccolo er toppvinen til Chianti Classico-produsenten Castellare. Denne 2004-årgangen er laget av 85 % sangiovese og 15 % malvasia nera står det – sjarmerende visstnok håndskrevet – på etiketten, samt at vinen ikke ble flasketappet før mai 2008. Den tredje uken i mai, for å være nøyaktig.

Jeg kunne sikkert klart meg helt greit uten å vite akkurat hvilken uke vinen ble tappet, men jeg var veldig takknemlig for all annen informasjon.

Og den dagen samtlige av Italias titusentalls ulike viner som produseres hvert år, mange av dem med fantasinavn og nokså sære DOC-er og/eller adresser, blir utstyrt med etiketter som viser navnet på regionen de kommer fra (uansett om vinen offisielt er IGT snarere enn DOC), ja, den dagen er jeg i sannhet en lykkelig forbruker.