Vinkritikk-debatten

«Hei, se på meg! Jeg har smakt alle disse vinene, etter alle kunstens regler. Jeg har høy integritet, masse erfaring, og jeg anbefaler viner. For å være tydelig på det siste, at jeg faktisk anbefaler viner, slik at dere som ikke har smakt så mye vin, men vil være helt trygge på at en dyr vin faktisk leverer kjempehøy kvalitet, vurderer jeg gode viner mellom 95 og 100 poeng. Det koster bare 1000 kroner for et års abonnement, så jeg kan reise og oppholde meg på spennende steder med gode restauranter, samt selv skaffe meg kontakter for å lage min egen fantastiske vinkjeller.»

I en uke der jeg kan konstatere at det vakre og på mange måter interessante nye nettstedet til Jane Anson har lagt seg på samme inflaterte og helt uinteressante poengnivå som Antonio Gallonis Vinous, ønsker jeg velkommen til Jason Wilson, avdanket vinsmaker for Vinous:
«At a time when wine criticism was in its apparent death rattle, I took a job as a points-scoring wine critic … For a well-known publication that charges $140 annually for a subscription, I did the whole old-school critic thing: spent weeks visiting cellars in places like the Loire Valley and the Finger Lakes; tasted and spat hundreds of wines; tapped out endless tasting notes, gave scores … For me, writing tasting notes was a descent into madness.»

Wilson er ute av Vinous, angivelig til felles tilfredshet. I artikkelen «The Death of the Wine Critic Has Left a Hangover» på nettstedet Pix Beta tar han selvkritikk for at han i det hele tatt lot seg ansette av Vinous. Han hadde vært en av stemmene i USA som tok et oppkjør med poenggivningen av vin generelt og Robert Parker spesielt. Eric Asimov i New York Times er nok den mest kjente av disse kritikerne.

Vinpoeng gir et falsk bilde av presisjon, ifølge Wilson: «When this bald man descended into the madness of wine criticism, I’d stay up late into the night, shuffling the same two dozen descriptors into various combinations, like word puzzle magnets on the fridge. Let’s be honest: How many ways can you describe 200 Cabernet Francs from the same region?» Wilson er rett og slett engstelig for at poengsystemet gir både en opplevelse av falsk presisjon, og blir et redskap i hendende til kritikere og individer som bruker det kritikkløst. Hva er en god vin? Hva skiller den fra mindre gode viner?

Han hadde ingen glede av å jobbe for Vinous: «In the end, it was all about the score. I spiraled with self-loathing. The publication and I mutually parted ways. Among the editorial feedback I’d received was that my scores were too low.»

Vinkritikken og vinmarkedet er i dyp krise. Vin blir løftet opp til et slags opplevelsesikon som gjennom høyere og høyere priser og ukritiske vurderinger blir statusmarkør og opplevelsestermometer. Hvor mange 100-poengsviner finnes det nå i verden, og til hvilke priser? Joda, de fleste av dem som vurderer vin profesjonelt gir gjennomgående greie vurderinger, men det er få, om noen, som egentlig skiller klinten fra hveten. Min målestokk er 1961-årgangen i Bordeaux, samt en og annen grand cru Burgund, og da er det useriøst å blåse poengsummene opp som det gjøres. Kom ikke her å fortell meg at det finnes så mange 100-poengsviner som kritikere som Galloni – og nå Anson – forteller oss. Det de driver med, er å gi falsk kvalitetsautoritet til dyre viner.

Jeg håper dette leses av noen av dere som bruker mer enn 2000 kroner på en flaske vin. Det er stort sett dårlig investering i smaksopplevelser.