Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det! Det handler ikke om været, men om vinpriser på restaurant. Disse er som kjent å betrakte som vulgære og egnet til å skremme vekk gjester. Men i et avgiftsplaget og skattekåt samfunn som vårt bøyer vi nakken og betaler 3-400 % påslag på hva det skal være av viner. Vi har gjentatte ganger tatt dette opp, både i Vinforum og i private settinger, men bransjens kollektive svar er at kostnadsnivået i Norge er slik at skal en restaurant konkurrere på husleie, råvarepriser og lønninger, er de nødt til å ta ågerpriser på vinen. Med andre ord er det vinen som subsidierer tjenester som restauranter ellers tilbyr. Derfor er det nesten slik at skulle det dukke opp en folkebevegelse mot høye vinpriser, et tiltak vi ville støtte, er det som om vi graver vår egen grav. Da ville de fleste restauranter måtte kaste inn håndkleet. I samfunn vi har et ønske om å sammenligne oss med, ser vi konturerer av en utvikling i motsatt retning. Der vokser det frem et begrep som betegnes som BYO, Bring Your Own. Hvilket i praksis betyr at du kan ta med deg din egen vin på restaurant mot å betale enten korkpenger eller, hvis ikke dette gjøres gjeldende, at du i ren høflighet betaler litt ekstra tips. Gevinsten ved en slik ordning er åpenbar. Da ankommer du restauranten med din bedre halvdel i den ene armen og et bidrag til det gode liv fra din vinkjeller, i den andre hånden. En vin som ville ha toppet restaurantbesøket til uante høyder. Blogger Gourmet Traveller (gourmettraveller.wordpress.com) foretok nylig en undersøkelse blant en del topprestauranter i London med spørsmål om de aksepterte BYO. Tiltross for at dette i tilfelle var noe de aldri ville annonsere og aldri har tillatt tidligere, svarte majoriteten at det ville de nå tillate. Kanskje oppmuntret av de dårlige økonomiske tidene ser vi her konturene av en utvikling mot en oppvurdering av vinens plass i den finere gastronomi, på permanent basis. I USA varierer praksisen mellom de enkelte stater i spørsmålet om hva som aksepteres. Ikke overraskende ser New York ut til å være stedet for vinelskere, frem for noe. I Australia er BYO svært utbredt. Mot korkpenger som gjerne varierer fra 50 til 150 kroner. Men også vinkelnere er mennesker og kroppsspråket deres forteller alt hvis gjestene kommer med en billig vin som de krever blir behandlet med respekt, mens en slik ramme bare utfordrer kelnerens forfengelighet. Hva så med Norge? Her på berget hersker det orden – og et statlig forbud. Staten skal ha sitt, hvilket i praksis betyr merverdiavgift. Siden vin er avgiftsbelagt er det i Statens øyne svindel av verste sort og et brudd på en streng skjenkebevilling, om vinen kom inn bakveien. Du skal derfor, i tilfellet, ha et kundeforhold som tåler vann og en kvalitet på flasken som får vinkelneren til å gå i drømmemodus, om du skal ha håp om å nyte medbrakt. Men man kan jo alltid håpe på drahjelp –for det kan herske liten tvil om at nettopp BYO-drikkere i lengden kan bli restaurantenes beste kunder. Ola Dybvik