Zinfandel ble antagelig brakt fra den keiserlige habsburgske imperiets planteskole til østkysten av USA rundt år 1830, og derfra videre til vestkysten, til California, under gullrushet rundt 1850. Opphavsstedet til druesorten ligger i Dalmatia, som i dag er en del av Kroatia, men som fra 1797 lå under lå under habsburgerne. Via DNA-analyser er det påvist at zinfandel er en meget nær slektning til den pugliesiske primitivo og til den opprinnelige dalmatiske crljénak kastelanski, og at primitivo og zinfandel derfor er å regne som kloner av opphavsdruen crljénak, altså at disse tre sortene er kloner av samme druesort, og DNA-forskerne refererer nå til druesorten som ZPC. Den californiske vinindustri opplevde sin første storhetstid i perioden 1880-1890, hvor zinfandel og cabernet sauvignon ble plantet i stor skala, og rundt århundreskiftet var det nettopp disse to druesortene som ble regnet som de kvalitativt beste i California, med zinfandel som den mestvinnende ved europeiske vinutstillinger. Etter forbudstiden lå kvalitetsproduksjonen nærmest i dvale frem til 60- og 70-tallet, hvor den andre storhetsperioden for californisk vinproduksjon startet, anført av produsenter som Mondavi, Stag’s Leap, Ridge og Ch. Montelena. Men i denne perioden var det først og fremst kopier av franske viner som sto høyest i kurs, dvs hvite burgundere og røde bordeauxviner, og druene det ble satset på var henholdsvis chardonnay og cabernet sauvignon. Zinfandel var med sin amerikanske egenart paradoksalt nok ikke i skuddet, drueprisene var lave og produksjon avtok. Denne utviklingen fortsatte frem til Sutter Home oppfant den søtlige rosévinen White Zinfandel, som fikk solid suksess på hjemmemarkedet og som bidro til å redde mange zinfandelmarker som ellers ville ha blitt plantet om med andre druesorter. Nå når zinfandel har fått sin renessanse som kvalitetsdrue, er det fortsatt mange vinmarker med gamle zinfandelstokker i produksjon, og det er ofte disse som bidrar med det kvalitativt beste druematerialet. Old Vines, Hillside Vineyards og Non-Irrigated Vines angis i dag ofte på etikettene til mange zinfandelprodusenter for å fremheve kvalitetsfaktorene i et område som ellers er mest kjent for å dyrke vin på flatlandet fra unge vinstokker ved hjelp av kunstvanning. Det interessante med zinfandel i California er ikke bare den åpenbare kvaliteten på de beste vinene, men også lagringsevnen og en distinkt regional aromavariasjon som ofte savnes i de andre druesortene. Zinfandel fra Dry Creek Valley gir de mest elegante bærfruktaromaene, mens Russian River Valley med sitt kjøligere klima frembringer mer krydderaromaer samtidig som vinene lagrer bedre. Alexander Valley gir ofte en mer uttalt tanninstruktur som med alderen gir mer fremtredende trearomaer, Napa Valley gir ofte aromaer av eukalyptus, mens vinene fra Mendocino County med litt alder kan minne om lagret sangiovese. Uansett opprinnelse er det vanlig å lagre zinfandel på amerikansk eller fransk eik, som oftest amerikansk, men som med mange andre californiske viner er det ofte slik at overdreven bruk av eik skjemmer sluttresultatet. Panelts dom over det norske utvalget på 27 zinfandelviner var blant annet at det var enorm spredning i kvaliteten. Hele fem viner fikk kun én stjerne, hvorav en var for gammel og de fire andre ikke var i nærheten av et kvalitetsnivå som kunne forsvare prisen. Denne gruppen omfatter en rekke av de rimeligste merkene fra de store industrielle aktørene. Skal man kjøpe zinfandel kan det derfor være lurt å satse på viner i en noe høyere prisklasse. De fem vinnervinene lå alle i prissegmentet kr 180-300. Mange viner bar preg av heftig bruk av eik, og man skulle av og til ønske seg at amerikanerne kunne tone ned bruken av eik for å få frem mer druekarakter og terroir i vinene. Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i sidemenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.