Betegnelsen ripasso kommer av det italienske ordet ripassare, som kan oversettes med «å passere igjen», og det er en ganske passende beskrivelse av den teknikken som brukes til å fremstille Valpolicella Ripasso. Opprinnelig vasket man fatene som inneholdt rester fra reciotofremstillingen med en vanlig valpolicella. Man helte valpolicellaen over druerestene, lot den passere igjennom, og filtrerte den umiddelbart etterpå med stoffposer for å fjerne resterende gjærceller. Resultatet var en vin med litt ekstra sukker og konsentrasjon som kunne selges til en høyere pris. Metoden har antagelig vært brukt i århundrer, men den eldste referansen til denne vintypen er Valpolicella Secco-Bertani, som ble laget første gang i 1870-årene. Mot slutten av 1950-årene begynte vinmakeren hos Masi å eksperimentere med denne teknikken for å lage en tørr vin. For å oppnå dette trengte han en ny gjæring, satt i gang av sukkeret og gjæren i druerestene, og derfor forlenget han perioden med kontakt mellom druerestene og valpolicellavinen. Resultatet av disse eksperimentene ble vinen Campofiorin, som ble lansert første gang i 1964. Denne nye vinstilen ble raskt populær, blant annet fordi den utfylte et tomrom mellom de lette valpolicellavinene og de kraftige amaronene, og mange viner av denne nye typen ble lansert på 1970- og 1980-tallet. Oppholdet på druerestene og den nye gjæringen tilfører ripassovinene et høyere alkoholinnhold, høyere ekstrakt og mer substans. Masi registrerte i 1983 navnet Ripasso som eget varemerke, men lyktes kun med dette for en kortere periode, og har siden valgt å endre fremstillingsmetoden for Campofiorin. Ripassometoden har imidlertid blitt såpass populær blant produsentene i Valpolicella at man i 2007 lot betegnelsen inngå som en egen vintype i regulativet for Valpolicella, og i forbindelse med at Amarone og Recioto ble opphøyd til DOCG i 2010, fikk Valpolicella Ripasso sin egen DOC. Man bruker fortsatt tilleggsbetegnelsene Classico og Valpantena (geografisk avgrensede områder) samt Superiore (krav til høyere alkohol og lengre modning) som for vanlig valpolicella, og regulativet anfører også at det maksimalt er tillatt å produsere dobbelt så mye ripassovin som den mengde recioto eller amarone man har brukt druerestene fra. Mange mener at dette er en altfor generøs bestemmelse og at forholdet maksimalt burde være 1:1. Det er videre verdt å bemerke at med den enorme økningen i produksjonen av amarone de siste årene, er langt det meste ripassovin i dag laget med rester fra amaroneproduksjonen, og hvis det ikke er nok sukker i disse restene får man heller ingen ny gjæring, og da blir det «som å bruke teposen to ganger», som en produsent så treffende uttrykker det. Dermed fører et lempelig lovverk til en stor kvalitetsvariasjon blant ripassovinene, og vi har denne gangen valgt å se på det norske utvalget av Valpolicella Ripasso. Polets utvalg på 51 ripassoviner spenner i pris fra kr 120 til kr 250, og panelet fant at det stort sett er vinene i prissjiktet kr 150-200 som gir mest valuta for pengene. Kun fire viner fikk topp score, mens ytterligere 11 ble anbefalt. Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i toppmenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.