Solen er fanget i flasken som i et batteri, klart til å løse ut nye krefter, kinetisk energi, tankekraft. Energien er konstant, den kan ikke forsvinne. Det å innta, metabolisere, denne urkraften som traff bladene på Madeira i 1862, sammen med all den menneskelige innsatsen som er lagt til på veien, all den historiske skyggen eller lyset som må ha falt på den, og å også få nyte det som noe helt unikt og fordømt godt, er nesten ubegripelig når man tenker sånn på det.