Det er riktig at den franske gastronom og vinkritiker Curnonsky på begynnelsen av 1900-tallet rangerte vinen herfra som en av Frankrikes fem beste hvitviner. Men det var den gang og ikke nå. Den siste årgangen av høy kvalitet fra denne eiendommen var 1990, og nyere årganger er ikke i nærheten av fordums storhet. Flere av dem er faktisk direkte feilvare.

Så hva har skjedd? Kirurgen André Joly og hustruen Denise ervervet eiendommen i 1962, for fritidsbruk, uten å vite at dette var en legendarisk vineiendom. Da dette gikk opp for dem, begynte Denise å lage vin, og hun gjorde en god jobb.

Sønnen Nicolas, som opprinnelig jobbet som finansmann i JP Morgan, dels i USA, dels i London, vendte tilbake til Frankrike i 1976, tok en toårig ønologiutdannelse i Bordeaux og overtok eiendommen i Loire i 1978. Jeg antar at Denise fortsatt sto for vinifikasjonen på 1980-tallet mens Nicolas brukte all sin tid på å legge om vitikulturen til biodynamisk dyrking, men 1990 var som nevnt den siste kvalitativt store årgangen fra eiendommen. Og etter dette gikk det nedoverbakke.

Nicolas satset konsekvent på sen innhøsting med inkludering av botrytisinfiserte druer, noe som resulterte i alkoholrike, svære og plumpe viner, ofte med 15 % alkohol, skjemmet av distinkte botrytisaromaer. Og flere årganger på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet bar preg av å være oksiderte.

Jeg sendte i sin tid en flaske av 2005-årgangen til kjemisk analyse, og resultatet viste ca. 100 mg/l total sulfitt, 0 mg/l fri sulfitt, spor av melkesyre, mye acetaldehyd og altfor mye etylacetat. Jeg sendte resultatene til ekspertisen ved universitetet i Geisenheim i Tyskland og fikk til svar at Joly antagelig hadde stukket om for tidlig av frykt for at maloen skulle gå, at vinen i denne fasen inneholder mye acetaldehyd, som binder seg til den frie sulfitten. Når vinen ikke inneholder fri sulfitt er den ikke lenger beskyttet mot oksidasjon, og det dannes derfor etylacetat i større mengder enn det som regnes som akseptabelt. Vinen har derfor det vi på godt norsk kaller eddikstikk, en klar vinfeil. Jacqueline Friedriech gikk i sin tid i sin bok The Wine and Food Guide to the Loire (1998) så langt som til å skrive at «if he (Nicolas) ever makes a Coulée de Serrant that lives up to its potential, it will be by accident».

Jeg har fortsatt en rekke flasker Coulée de Serrant liggende fra den gode perioden på 1980-tallet, og selv med rundt 40 år på baken er de lyse på fargen, inneholder 13 % alkohol og er en fornøyelse å drikke.

Den siste årgangen av høy kvalitet fra denne eiendommen var 1990.

Utover 2000-tallet ble datteren til Nicolas, Virginie, mer involvert i produksjonen, og nyere årganger er ikke lenger preget av oksidasjonsproblematikken. Men fortsatt krever Nicolas at det inkluderes en andel botrytisangrepne druer i vinifikasjonen, idet han hevder at det er en del av eiendommens terroir, noe som selvfølgelig er tøv. I alle andre vinområder der det er risiko for angrep av botrytis og der man ønsker å lage tørre hvitviner, for eksempel i Tyskland, er de beste produsentene fanatisk opptatt av å sortere fra botrytisangrepne druer før vinifikasjonen for å bevare terroirpreget best mulig.

Eneste lyspunkt er at Virginie nylig gikk ut med et ønske om å plukke tidligere for å bevare mer friskhet i vinene. Etter mange årganger med 15 % alkohol, fremstår årgangene 2020 og 2021 med 14,5 %, årgang 2022 med 14 % og årgang 2023 med 13,5 %. Så det går rette veien, men botrytis er fortsatt et problem.

Denne lederen var på trykk i Vinforum III – 2025.