I det kraftige smellet fra lærball mot bark kastet vi alltid spente og skyldige blikk i den retningen morfar, eiendommens gartner, ved sannsynlighet befant seg. Stammene var tykke og robuste, og ballen skapte ikke så mye som en vibrasjon lenger opp i treet. Men traff vi de fruktbærende grenene var vi i trøbbel. Da spratt morfar opp fra en busk med voldsomme ord av en slik karakter at de måtte kontres med ganske mye ave maria tilbake i solstolen.

I tiden etter skolestart begynte frukten å modne, og jeg kunne lese frukten og vurdere hva slags smak jeg ønsket meg i dag.

Men da det var høstetid skjønte jeg verdien av forsiktigheten, og gjennom årene utviklet jeg en nærhet til trærne og til naturelementene gjennom frukten de bar. Det var treet øverst til høyre i den slake bakken som mest konsekvent lagde de beste eplene. I tiden etter skolestart begynte frukten å modne, og jeg kunne lese frukten og vurdere hva slags smak jeg ønsket meg i dag, ikke helt ulikt sånn som jeg tretti år senere kan kjenne på dagsformen og stemningen før jeg velger ut en vin til meg selv og de jeg deler den med.

Her er et eple som er ganske grønt. Men formen på det er riktig, og størrelsen forteller meg at det har vokst godt, og derfor vil det også ha forusetningene for å være et smaksrikt eple. Hadde størrelsen vært mindre, ville det, i kombinasjon med fargen og glansen i skallet fortalt meg at modningen var forhindret, det ville vært kart-aktig. Dette grønne eplet vil ha mye høyere syrlighet enn det som henger på grenen ved siden av. Det er søtere, der har rødskjæret utviklet seg, og eplet har antatt noen kantete konturer som jeg vet at er et godt tegn. Det at det har modnet så flott i konkurranse med andre epler i en større klase og under skygge av bladverk vil gjøre det til et enda mer detaljrikt og imponerende eple. Dette eplet er for kjennere, det er grand cru Liaveien 15. Lenger oppe, mer utilgjengelig og over bladkronen henger et kjempestort, nesten gulaktig eple, det er garantert veldig søtt, og har mistet en del syrlighet. Det er også mye mat å gå løs på. Det må spises til rett anledning. Jeg tar det grønne på vei til skolen - en oppkvikker - og kanskje grand cru-eplet med røde flekker når jeg kommer hjem. Det er ikke snakk om at jeg glemmer hvor det henger. Og på veien rasker jeg med meg et nedfallseple, som naturen ikke har gitt like generøse forutsetninger. Jeg gnager litt mellom skjønnhetsflekkene og noterer meg andre interessante smaker som jeg aldri kommer til å ønske meg i de beste eplene, de som skal representere denne hagen, men som likefullt gir meg glede, og lærer meg noe.

Alle som har forsynt seg fra en villbringebærbusk har smakt hvor forskjellig bærene fra den samme busken – ja, fra den samme grenen – kan smake. Bæret i skyggen er fastere og syrligere. Et bortskjemt bær i solsteken kan nesten være kjedelig søtt, i alle fall i en varm sommer. Et annet bær har utviklet råte, men det oppdaget du ikke før du puttet det i munnen. Hva slags bær liker du? Hva slags bær vil du servere gjestene dine? Hva slags vin er det vinbonden har i tankene når innhøstingen nærmer seg? Skal den være smal og syrlig, eller skal den være rik og solmoden? Mest mulig eller best mulig? Skal hun gå for druer med lavere sukkerinnhold og dermed lavere alkohol, eller la druene utvikle smakene lengst mulig på grenen? Hvilken vinmark skal høstes først, og hvilken til sist? Og hvilke valg har hun når naturen skaper en utfordrende høstetid?

Alle som har forsynt seg fra en villbringebærbusk har smakt hvor forskjellig bærene fra den samme busken – ja, fra den samme grenen – kan smake.

Når dette magasinet ligger i postkassen, er de aller fleste vinbøndene på den nordlige halvkule ferdige med å plukke druer for i år. De har trukket innendørs og ned i kjelleren og er godt i gang med arbeidet sitt der nede. Men hvordan har de siste ukene vært for dem? Vinbønder har begrensede antall hender, sakser og bøtter. De må disponere dagene og mannskapet sitt på den mest nyttige måten. Hva gjør vinbonden når sluttmodningen skyter fart i alle vinmarkene, som bringebærbusken på kveldssolsiden, eller når regnværet truer i horisonten? Hvilken vinmark tør hun gamble med? Hvilken må sikres? Den eldste? Den beste? Den største, den bratteste, den mest anerkjente, den mest utsatte, den tørreste eller kanskje den mest gjørmete, der det lages mest vin, eller der hun får mest penger igjen for vinen?

2024 ser ut til å gi en liten avling mange steder. I Frankrike forventes det laveste gjennomsnittlige druevolumet siden 1957, på grunn av frost, plantesykdommer, hagl og alle verdens landeplager. Å samtidig dyrke sin egen vinstil – sin egen smak – er ikke lett når man har en så labil partner som naturen. Det er nesten utrolig at hun får det til.