Logg inn / Registrer deg

Embargoer

For noen måneder siden hadde vi en livlig diskusjon gående på det ellers så høflige forumet JancisRobinson.com. Problemet var, tro det eller ei, om smakere skulle få lov til å offentliggjøre anmeldelser av Tysklands fineste tørre viner, Grosse Gewächse, før vinene offisielt for første gang ble presentert for internasjonale vinmedia i den bedagelige spabyen Wiesbaden i slutten av august året etter vinhøsten. Et offisielt unntak gjøres av VDP, foreningen til de beste tyske vinprodusentene, for dem som skriver om vinene i tidsskrifter som utgis etter denne datoen. Motivasjonen for forbudet er edel. VDP og de mest seriøse tyske vinprodusenter mener at dette er viner som vil ha godt av en lang, sakte gjæringsprosess, lang lagring og naturlig stabilisering før flasketapping. Embargoet ble vedtatt for å hindre at produsenter skulle føle seg presset til å klargjøre vinene i en fei for å rekke tidlige smakninger, for eksempel om våren. VDPs president Steffen Christmann forsikret oss at de fortsetter å diskutere dette problemet innad i foreningen, men at han synes det er en god ting ikke å presentere vinene for raskt etter årgangen. Han la til, med et nikk i retning av de kontroversielle en primeur-smakingene i Bordeaux hver vår, «I tillegg er ikke alt jeg hører om Bordeaux bare positivt ...» Fra annet hold, deriblant VDP-medlem og begavet produsent av Grosses Gewächs, Klaus Peter Keller, ble det påpekt at de fleste tyske vinhandlere smaker disse vinene allerede før de er tappet på flaske. De kommenterer dem i sin faglitteratur, så hvorfor skulle ikke vinskribenter få lov til å gjøre det samme, også for uferdige viner så lenge de skriver klart når vinen ble smakt. Da VDP ble spurt om å kommentere dette, foretrakk foreningen å forholde seg taus. Omtrent samtidig med dette var det online hurlumhei angående anmeldelsene av de siste årgangene av Brunello di Montalcino. Min kollega James Suckling, tidligere journalist i Wine Spectator, bor deler av året i Toscana. Han pådro seg medskribenters vrede da han publiserte sine poengscore allerede før den offisielle uken med Anteprima-smakinger som organiseres av druedyrkernes foreninger i Toscana i februar. Dette var poengscore basert på smakninger som han selv tok initiativet til. Amerikanske vinjournalister har også irritert sine franske kolleger, da de skyndte seg å offentliggjøre sine anmeldelser av bordeaux en primeur, godt hjulpet av spesielt tidlige smakninger i samarbeid med visse negocianter. Poengscore fra journalister som Suckling og James Molesworth i The Spectator, og nå også en og annen europeer, kan leses allerede før den uken tidlig i april som er avsatt til offisielle en primeur media- og bransjesmakinger i regi av Union des Grands Crus, foreningen i Bordeaux som tilsvarer VDP. Den siste aftenen i fjorårets en primeur-uke, truet Frankrikes mest kjente vinskribent Michel Bettane med å boikotte fremtidige en primeur-smakninger dersom ikke UGC gjorde noe for å hindre at journalister publiserte sine anmeldelser og poengscore i forkant av en primeur-uken. Denne stormen i et vinglass raste i vei og resulterte i et skriv til oss vinjournalister så tidlig som januar i år. Avsender var Pierre-Anton Castéja, sjef for den viktige negocianten Joanne. Han påsto at UGC hadde gitt ham forbud mot i det hele tatt å presentere sine 2011-viner for oss. Dette var mest sannsynlig en lur taktikk for å få oss til å protestere overfor UGC, hvilket vi også gjorde siden smakinger i regi av negiantene er virkelig nyttige, også for de av oss som deltar i det offisielle programmet fordi vi da kan fylle tomrom i smakningene slik. UGC måtte derfor gjøre retrett og de frekkeste smakerne kunne likevel i all hast publisere sine anmeldelser av 2011-årgangen i forkant av en primeur-uken, uansett hvor liten interesse det var for vinene. Faktisk iverksatte jeg min egen boikott av 2011 bordeaux en primeur. Min langtidslidende mann Nick Lander har de siste 40 årene vært plaget av ulcerøs kolitt. I mars i år måtte han gjennomgå en stor operasjon på tarmen, hvilket innebar mange ukers rekonvalensens etterpå. Han fikk for eksempel ikke lov til å kjøre bil før i slutten av april. Da dette ble klart, hadde jeg ikke noe annet valg enn å bli hjemme i London med ham. Min dyktige assistent, Master of Wine og ekstremt presise smaker Julia Harding, dro til Bordeaux for å prøvesmake 2011 en primeur istedenfor meg – og gjorde også en meget god jobb. Jeg savnet selvfølgelig den intellektuelle og sensoriske øvelsen det er å smake en ny serie viner fra en spesielt interessant, om ikke fullstendig vellykket, årgang, men jeg var henrykt over å tilbringe tid sammen med Nick på et så viktig tidspunkt i våre liv. Og jeg var glad for å slippe min del av bordeauxsalgskampanjen. Jeg føler mer og mer at bransjen i Bordeaux ønsker å ha oss der ene og alene på grunn av våre poengscore – og helst bare de gode – fordi vi nå er blitt en del av et salgsfremstøt. Jeg ble trist, men ikke overrasket, over å høre fra en og annen vinhandler at en del folk i Bordeaux trodde at jeg på en måte lot dem i stikken, eller sviktet min kommersielle plikt ved mitt fravær for første gang på 14 år. (Under ellers like forhold ville jeg virkelig ha tenkt på om jeg skulle dra på en egen tur senere for å smake 2011-årgangen så snart Nick var ordentlig på bedringens vei, men så er det den lille saken med de tre bøkene som skal utgis i løpet av det neste året eller så.) Men egentlig er disse opphetede kranglene om datoer og vinanmeldelser litt tåpelige, synes jeg. I alle tilfelle presenteres bordeaux altfor ung. De fleste av disse vinene, i hvert fall rødvinene og de søte hvitvinene, er laget for å åpnes når de er minst ti år gamle. De tappes ikke på flaske før godt og vel ett år er gått siden en primeur-uken. Mange av dem er ‘stylet’ spesielt for å fremstå som gode på dette tidspunktet, men disse smaksprøvene gir kanskje bare en antydning av hvordan den endelige vinen kommer til å smake. Hvorom allting er, enten vi liker det eller ei, lever vi nå i en tid med umiddelbar kommunikasjon. Når jeg drar på smakninger, opplever jeg at noen har twitret sine synspunkter før jeg har rukket å komme hjem. Av og til også før jeg i det hele tatt har ankommet smakningen. Blogger og nettsider tilbyr hvem som helst muligheten til å publisere deres inntrykk innen timer, uhindret av tidsfrister og distribusjonstimeplaner. Embargoer, som en gang i tiden ble adlydt av alle oppriktige journalister, er i dag en anakronisme, og vinverdenen må finne seg i å tilpasse seg til dette faktum, hvor usmakelig dette enn kan virke. Les mer på Jancis.Robinson.com Oversettelse Trudi J. Haagensen