Størrelsen på flasken
Har størrelsen egentlig noe å si? Vinskribenter har yndet å tro at jo større vinflaske, desto saktere og flottere blir modningsprosessen til vinen inne i flasken. Og nettopp derfor selges som regel store flaskestørrelser til en høyere pris. Teorien går ut på at forholdstallet mellom væske og oksygen, som anses for å styre lagringsprosessen, er høyere i store flaskestørrelser og derfor vil de kjemiske reaksjonene under lagringen foregå langsommere og, på et eller annet vis, mer majestetisk.
Noe av grunnen til at mange vinprodusenter lar være å tappe vin på halvflasker, er formodningen om at vinen kommer til å eldes besværlig raskt. Men alle disse oppfatningene er basert på antagelsen om at vi kommer til å leve evig, hvilket vi ikke gjør. Etter som jeg blir eldre, blir jeg mer utålmodig og skulle gjerne ha sett at vinene i kjelleren min modnet dobbelt så raskt som de sannsynligvis kommer til å gjøre. Det er faktisk fristende å se spesielt etter halvflasker.
Og noe som bekymrer meg en smule med den økende tendensen til å tappe vin med skrukork, er mistanken om at de kommer til å modne mye langsommere enn med naturkork, fordi det er mindre oksygen i flasken - selv om kvalitetsbevisste produsenter i økende grad er klar over dette og etterstreber å kontrollere oksygengjennomgangen, den velsignede OTR (Oxygen Transmission Rate), med den ytterste presisjon.
En annen grunn til at jeg er litt skeptisk til store flasker er forbundet med årsaken til at så mange vinprodusenter foretrekker skrukork fremfor naturkork. Dersom det er noe feil med korken, er det noe feil med hele partiet, ikke bare 75 cl vin. Og jeg må si at jeg ser lite som tyder på at problemet med korksmak er i ferd med å avta. Dette kan nok skyldes at jeg er så heldig å få smake nokså mye vin som ble tappet for mange år siden, men det betyr jo ikke at problemet ikke eksisterer.
I Michael Broadbents 90-årsdag for to dager siden, måtte min Master of Wine-kollega Michael Hill Smith avbryte en kelners entusiastiske andre skjenkerunde av en hardt TCA-angrepet flaske med Cos d'Estournel 2001, raust servert til vår beef wellington. En av de seks flaskene med vin som jeg skulle presentere på en smaking i Kroatia forrige helg var mildt infisert av TCA, slik at enhver deltager ville nok ha lurt på hvorfor jeg hadde valgt akkurat denne vinen. Og dette er bare de siste tilfellene som jeg kommer på i skrivende stund. Det har kommet til det stadiet at det faktisk er mer bemerkelsesverdig å oppleve en middag eller smaking med flere flasker der alle er i prima tilstand, enn det motsatte.
Jeg er henrykt over at noen korkprodusenter nå kan tilby, til en forhøyet pris, korker som er garantert fullstendig TCA-frie. Men det er klart at den typen vin som produsenten er beredt til å betale en slik kostnad for, er nok sannsynligvis en vin med et langt liv. Det er ikke sikkert at jeg er her lenge nok til å nyte fruktene av denne nye teknikken.
Noen ganger kontakter medlemmer av Purple Pages på JancisRobinson.com oss for å uttrykke sin fortvilelse over at vi publiserer flere smaksnotater på samme vinen, der beskrivelser og poengscore varierer betraktelig. Men det gjenspeiler bare realiteten i vinens verden. Enhver som har åpnet flere flasker av den samme vinen for å sjekke dem før et evenement, vet nøyaktig hvor vanlig det er med små og noen ganger store variasjoner mellom de ulike flaskene, selv fra den samme vinkassen. Nylig flyttet vi bolig og det innebar, i følge flyttebyrået, at vi flyttet på fire tonn med vin. Idet jeg holdt på å pakke ut kasser for å legge vinen i hyllene i min flotte nye kjeller, ble jeg slått av den enorme forskjellen i farge mellom de 24 halvflaskene med Ch. Climens 1988: fra lys sitrongul til nesten tawnyfarget.
I et smart forsøk på å skape interesse hos Londons blaserte vinmedia, ankom nylig teamet bak Pomerol-eiendommen Ch. La Conseillante, for å traktere oss med en blindsmaking i vinpar fra fem flotte årganger – 1985, 1990, 2001, 2005 og 2009. Et glass fra en helflaske og et glass fra en dobbelmagnumflaske, hvis volum er fire ganger så stort som helflasken. Tanken var å undersøke teorien om at viner holder seg lenger i en stor flaske. Og ja, de gjør faktisk det. Vi ble anbefalt å smake vinparene fra gammel til ung, og det ble raskt slått fast at det første glasset i samtlige av seriene var fra helflasken og det andre fra dobbelmagnum. Den første vinen var i hvert tilfelle lettere og mer utviklet, noe som betød at for de virkelig gamle årgangene – 1985 og 1990 – så var den mer velbevarte dobbelmagnum en mye mer fornøyelig vin. Men for årgangene 2001, 2005 og 2009 var den mer modne 75 cl-flasken mye morsommere å drikke. Tanninene fra dobbelmagnumflaskene bidro til at disse yngre utgavene var for aggressive og uutviklet til å gi den samme nytelsen.
Og de to 2009-årgangene, den yngste vinen vi undersøkte, var fortsatt ekstremt like. Det virker som om variasjoner mellom flaskestørrelser øker med flaskelagringstiden, hvilket nok er som forventet. Likevel forsterket dette min mistanke om at det kun lønner seg å betale ekstra for en større flaske dersom du antageligvis er for ung til å ha råd til den.
Jeg deltok i en annen blindsmaking forholdsvis nylig, også denne med vinpar fra ulike flaskestørrelser, men denne gangen med et mye mer uklart resultat. Nick Baker driver et firma med fokus på topp kvalitetschampagne. Det heter The Finest Bubble og holder til her i London. (Faktisk tror jeg ikke at kundene hans er spesielt interessert i den fineste boblen, men heller det som omgir den ...) Han er en sann champagnenerd, jeg mistenker at han har etablert firmaet kun som en unnskyldning med skattefritak for å smake så mange praktfulle champagner som mulig. Han ba meg lede en blindsmaking av de ypperste tapninger, slik som Cristal 1996 og Krug 1998, i både helflaske og magnum. Resultatene spriket i alle retninger, men så er det jo også enda flere variabler med champagne enn med stille viner, inkludert datoen for dégorgement.
Hei hå. Tilbake til tegnebrettet. Men i min alder sier nå jeg at uansett vintype, så er en magnumflaske stor nok for meg.
Vil du lese mer? Søk på JancisRobinson.com
Oversettelse: Trudi J. Haagensen