Den store drueboken

I november for fire år siden spiste jeg lunsj på Café Anglais i London sammen med min dyktige assistent Julia Harding MW og en sveitsisk botaniker, Dr José Vouillamoz. Jeg hadde tidligere kun hatt kontakt med ham per e-post, men var klar over hvor mye kunnskap han hadde om druetyper og anvendelsen av DNA-profiler på druetyper. Han hadde samarbeidet med professor Carole Meredith ved University of California, Davis, noen år etter at hennes team hadde gjort den banebrytende oppdagelsen at opphavet til cabernet sauvignon er, som enhver seksåring men ingen vinelskere ville ha skjønt, cabernet franc og sauvignon blanc. José hadde en bokidé som han ønsket å diskutere med oss. Han foreslo en bok som gikk i dybden på den genetiske og historiske bakgrunnen til alle de viktigste internasjonale druetypene, slike som cabernet sauvignon, syrah, nebbiolo, chardonnay og riesling, siden han allerede hadde utført en betydelig mengde ny forskning om disse druetypene. Jeg syntes det ville være virkelig spennende å utgi et mer kunnskapsrikt og oppdatert syn på disse druesortene enn det jeg selv klarte å formidle midt på 1980-tallet i Vines, Grapes & Wines, den første boken om druetyper beregnet på forbrukere. Men jeg tenkte at vi kunne prestere bedre enn det. Allerede for fire år siden kunne man se en tydelig trend i retning av å revurdere stedegne, og noen ganger nesten utdøde, druetyper. Vindrikkere, og spesielt vinprodusenter, var i ferd med å bli lei av de samme gamle internasjonale druesortene som dyrkes overalt i verden. I økende grad søkte de etter aromaer og smaksprofiler bakenfor de berømte navnene. Og dersom det opprinnelige kunne oppnås ved å gå tilbake til de lokale røttene, var det et gode. Alt dette er i tråd med den pågående bevegelsen «locavore», der man spiser og drikker kun lokalproduserte varer, og trenden mot å ivareta og maksimere biologisk mangfold. Så jeg foreslo for Julia og José om ikke vi skulle skrive en bok som omhandlet alt dette genetiske og historiske bakgrunnsstoffet, i tillegg til enda flere detaljer som ville interessere både bransjefolk og vinelskere? Men det skulle omfatte samtlige druetyper, ikke bare en håndfull berømtheter. Kanskje jeg ventet til José hadde påbegynt sitt andre glass med Allegrinis Valpolicella Classico før jeg dristet meg frempå med dette vågale forslaget. Hvorom allting var, så har det vist seg at vi tre J-er hadde brede nok skuldre til denne enorme jobben, fordi endelig etter år med strev så kommer Wine Grapes - A complete guide to 1,368 vine varieties, including their origins and flavours til å se dagens lys i høst, utgitt av Allen Lane (Penguin) i Storbritannia og Ecco (Harper Collins) i USA. I følge de siste beregninger finnes det totalt omtrent 10 000 ulike vindruetyper, så vi bestemte oss for å begrense oss til de som brukes i kommersiell vinproduksjon. Takket være trenden med å finne tilbake til antikke druetyper – spesielt i Italia, etter at noen beundringsverdige gjenoppdagelser ble gjort i Sveits og Gascogne – finnes eksperimentelle beplantninger av utgamle og reddede druetyper, noen av dem er uten navn, og mange av dem reproduserer slik at det kanskje lar seg gjøre å lage vin nok til salg. Jeg er derfor fullstendig klar over at når boken kommer ut, vil sannsynligvis noen klage over at vi har ignorert sjeldenheter som kanskje finnes i et tyvetalls eksemplarer et eller annet sted i verden. Vi måtte imidlertid sette en grense et sted. Og innenfor denne grensen var det mer enn nok arbeid, bare så det er sagt. Ett av problemene for forlagene var den nøyaktige ordlyden på undertittelen som vi til slutt valgte, etter mye frem og tilbake mellom forfattere og forleggere. Problemet var, som du kan forestille deg, å fastslå nøyaktig det endelig antallet av genetisk utdøde druetyper. DNA-resultater og ny forskning fremkommer kontinuerlig, slik at antallet endret seg ettersom hittil ukjente slektskapsbånd ble etablert. Druesort Y hadde for eksempel en egen omtale, men så viste inngående studium av druestokkens genetiske profil at den var identisk med druesort Z. Og sistnevnte druetype hadde en helt annen oppføring i boken. Så oppdaget vi en kommersiell tapning av en druetype som inntil da hadde blitt betraktet som alt for sjelden til å være med i boken. Antallet sank og steg om hverandre, men til slutt endte det på 1368. Vi har gitt så mye informasjon om hver druetype at boken har 1200 sider og veier godt over tre kilo. Faktisk måtte vi slåss med nebb og klør mot forlaget for å beholde boken i ett bind. For hver druetype, inndeler vi informasjonen i synonymer (både riktige og, vel så viktig, feilaktige), opphav og herkomst (nok en gang inndelt i påviselige fakta og uriktige eller ikke-påviste hypoteser), vitikulturelle karakteristika (nyttig for vinbønder som leter etter druetyper velegnet til deres landskap), hvor druetypen dyrkes (med statistikk over det totale beplantede arealet per region og/eller land, så nøyaktig og oppdatert som mulig) og, viktigst av alt, hvordan vinen smaker. Vi prøver så langt det er mulig å beskrive brukbare eksemplarer av spesifikke viner der det lar seg gjøre. Jeg må innrømme at når dette helt nye verket (José blir forståelig nok irritert når boken omtales som «Jancis' oppdatering av Vines, Grapes & Wines») har fått en vakker design, så skyldes det mer forleggerne enn oss forfatterne. Typografi og layout har føringer tilbake til skrifter om ampelografi som var så populære for et århundre siden. Boken er utsmykket med 80 presise reproduksjoner av de praktfulle fargelitografiene fra førsteutgaven av den mest berømte av alle ampelografier, Viala et Vermorel. Copyright på denne ampelografien har akkurat utløpt, men det er nærmest umulig å oppdrive et eksemplar. Men for oss som er helt ville etter vin er kanskje den mest fascinerende ingrediensen av alt den overveldende mengden med nytt materiale om slektskapet mellom de ulike druetypene i Wine Grapes. Ett av de 14 slektstrærne, om pinot og dens slektninger, viser intet mindre enn 156 ulike familiemedlemmer. Som med andre plantegrupper, viser det seg at det er en overraskende liten gruppe druetyper som er 'stamfedre' til de fleste andre druetyper. Før jeg ble involvert i dette bokprosjektet, hadde jeg ikke hørt om tre av de tolv druetypene som så langt er identifisert som stamfedre. Og jeg må si at jeg ser frem til den franske reaksjonen på det mest sannsynlige geografiske opphavet til stamfaren til de fineste røde druetyper i Bordeaux … Les mer på www.winegrapes.org Oversettelse/ Trudi J. Haagensen Jancis.Robinson.com