Logg inn / Registrer deg
Gaia - Battle of Bottles

Familieforhold

Det var en gang for ikke så altfor lenge siden, da vin hadde mye lavere status enn tilfellet er i dag. Og en karriere innen vin ble ansett for å være ett trinn eller to ned på karrierestigen i forhold til finans eller en universitetsutdannelse.

Nå for tiden, og spesielt når jeg deler ut Wine & Spirit Education Trust Diploma, har jeg merket meg en betydelig andel personer som forlater mer lukrative jobber for å forfølge en drømmekarriere i vinbransjen.

En av de gledeligste bieffektene som viser hvor mye mer fasjonabelt vin er nå enn for en generasjon siden, er at vinprodusentenes barn er glade for å følge i sine foreldres fotspor.

Faktisk er det vanlig i vinbransjen at familien deltar. Mens mange andre typer handel stort sett drives av en håndfull store konsern som bare blir større og større (for eksempel øl og brennevin), så har vin klart å motstå denne typen konsentrasjon.

Australia, et vinproduserende land som lenge har tilstrebet effektivitet mer enn andre land, er unntaket. To store konsern, Treasury Wine Estates med Penfolds, og Accolade med fokus på Hardys, er blitt større og større. Så familieeide vinprodusenter må jobbe hardt, ikke bare for å lage flott vin, men mer for å finne et marked for vinen.

I det overregulerte USA finnes et lignende problem, den største distributøren Southern Glazer's er så dominerende at det kan være vanskelig for små, familieeide vinprodusenter å få hylleplassering i handelen. Dette har medvirket til å oppmuntre et mye mer lønnsomt direktesalg via mailinglister og nettsider, til tross for at det kan være vanskelig å frakte vin til visse stater.

Men stort sett er ikke multinasjonale firmaer hovedaktører innen produksjon eller salg av vin. Det er snarere mange flere blomstrende dynastier her enn i de fleste andre typer handel.

Her om dagen var jeg tilskuer under en debatt arrangert av The Distillers Company. Dette er et av de gamle handelslaugene i det historiske sentrum av London, som opererer i et felt der de store selskapene dominerer. Saken som var oppe til debatt var 'dette huset mener at familieselskaper tenker langsiktig, mens børsnoterte firmaer fokuserer på nuet'.

Selv om de fleste av tilhørerne antageligvis var i brennevinsbransjen, ble saken fremmet av Lizzy Rudd, styreformann i det familieeide vinfirmaet Berry Bros & Rudd. Opponenten var Colin Gordon, tidligere direktør for forretningsutvikling i IDV, som brennevinsdivisjonen til det multinasjonale Diageo het før i tiden.

Lizzy Rudd påpekte at mens den gjennomsnittlige funksjonstiden for en administrerende direktør i børsnoterte selskaper er mellom fire og seks år, er gjennomsnittet for familieselskaper 25-28 år. Men det skal tilføyes at dette formodentlig ikke nødvendigvis er en fordel. Hennes far, John Rudd, har sittet i Berry-styret i 72 år, og det ryktes at han insisterer å ha hånden på roret, selv i en alder av 92 ...

Lang fartstid og personlig vennskap har imidlertid sine fordeler. Hun påpekte at Berry har drevet handel med noen domener i Burgund i 35 år. Man tenker seg at det ville være vanskelig for et børsnotert selskap å opprettholde en slik lojalitet.

Colin Gordon argumenterte at børsnoterte selskaper har økonomi til å ha et bredere sortiment enn mindre, familiedrevne firmaer. Slik sikres man mot motens luner (hvem ville for eksempel ha trodd at gin plutselig skulle bli så trendy?). De har også generelt sett en bedre geografisk spredning, slik at de har bedre beskyttelse mot lokale kriser, påsto han, og de har i det store og hele en misunnelsesverdig tilgang til kapital og R&D-kompetanse.

Han minnet oss om at IDV i utgangspunktet ble grunnlagt for å forhindre fiendtlig oppkjøp (en vanlig hendelse i børsnoterte selskaper), og var tydelig stolt av alle produktene firmaet skapte i 1980-årene, selskapets nyskapende storhetstid: Bailey's Irish Cream ('den mest vellykkede merkevaren som noensinne er skapt i vår bransje'), Malibu og, kremt, Piat d'Or (bordvinsmerket som 'franskmennene elsker', hvilket den kjente reklamekampanjen feilaktig forsikret oss om).

En avstemning som ble foretatt før debatten viste tydelig at flertallet var i favør av familieselskaper. Dette var også tilfellet for voteringen på slutten av debatten, selv om marginen var ørlite forskjøvet på grunn av de overbevisende argumentene til Colin Gordon og vidden til hans sekundant Tristan van Strien, en finansanalytiker med drikkebransjen som spesiale. Striens slagord var 'brennevinsbransjen er forsøplet av de inntørkede legemene til andregenerasjonsmedlemmer av familien.'

Det er i hvert fall sikkert at i noen vinregioner, og Burgund spesielt, må fristelsen til å selge familieeide domener være nesten uimotståelig, nå som luksusvareprodusenten LVMH og Artémis Domaines, vinselskapet til den franske milliardæren François Pinault, har fått tomteprisene i Côte d'Or til å stige himmelhøyt.

Det som kjennetegner den franske arvelovgivningen er at et domene eies av flere familiemedlemmer. Men det er kun en eller to av disse som faktisk bor og arbeider på gården, og bryr seg om at den har en langsiktig fremtid. Det er ganske forståelig, om enn tragisk for sjelen og tradisjonen i Burgund, at passive partnere kanskje ønsker å erstatte det årlige utbyttet med en massiv utbetaling. Det er for eksempel flere titalls fjerne slektninger som eier aksjer i det verdensberømte Domaine Leflaive i Puligny-Montrachet.

I april avslo cavagiganten Codorniu et bud fra det amerikanske investeringsfondet The Carlyle Group (like etter at sistnevnte hadde slukt opp Accolade fra sine tidligere australske investorer). Da var det katalanske selskapet eid av intet færre enn 216 familiemedlemmer. Jeg kan tenke meg at det måtte være vrient å komme til enighet om en flertallsavgjørelse.

Dersom en familiebedrift bestemmer seg mot å selge, er arvefølgen det neste store problemet. En annen verdensberømt familieeid produsent av hvit burgunder, Domaine des Comtes Lafon i Meursault, må nå bestemme seg for hvem som skal etterfølge Dominique Lafon og drive firmaet. Det er visstnok fem medlemmer i den neste generasjonen som har meldt seg, og de måtte gjennomgå en slags headhunting-prosess i valget på de to beste kandidatene.

Jeg foretrekker i hvert fall at vinbransjen drives av familier snarere enn konsern med sine hyppige utskiftinger av personell. Må det vare lenge.

Oversettelse: Trudi J. Haagensen