Vinglass og trender

Det er interessant å se at de siste dramatiske endringene i stiltrender for vin har vært like markante for vinglass. Riedelglass, med en rekke glass tilpasset utvalgte vintyper, var i vinden på slutten av det tyvende århundret. Den neste glasstypen som tok oss med storm var den munnblåste Zalto (Stuart Pigott, som skriver om tysk vin, anbefalte dem til meg i 2010).
 
Dette veldig kantede glasset lages i forskjellige utgaver, og Zalto Universal er den mest populære. Zaltoglassene ga oss vinelskere en innføring i å drikke vin fra et glass like tynt som spindelvevflor. Jeg elsket det. Kanten var så skjør, glasset så tynt og lett at det synes å heve hele opplevelsen av å drikke vin. Jeg var lykkelig med mine Zalto universalglass, spesielt fordi de ble omtalt som oppvaskmaskinsikre, selv om særlig stettene syntes å være litt skjøre og flere av mine glass ble knust. Så glassbeholdningen min var litt minkende da jeg ble kontaktet av en ung designer i juli 2017.

Richard Brendon hadde skapt seg et navn ved å gjenopprette og revitalisere benporselenproduksjonen som gjorde Stoke-on-Trent kjent. Deretter konsentrerte han seg om nydelige whiskyglass og nå, sa han, at han ønsket å designe vinglass. Men han innså at han trengte eksperthjelp. «Funksjonstilpasset» var betegnelsen han brukte for å beskrive design av vinglass.
 
Derfor banket han på døren min og foreslo et samarbeid om produksjon av en serie vinglass. Da jeg forklarte ham at jeg ønsket meg ett enkelt glass for alle typer vin – uansett farge, styrke eller kullsyreinnhold – tok han dette med stoisk ro. Gjennom hele mitt yrkesliv har jeg hatt sans for det pragmatiske. Selv om jeg beundrer Riedels filosofi, og familiens solide kommersielle suksess, tror jeg likevel ikke at det er praktisk i moderne husholdninger å holde seg med en mengde ulike vinglass. Spesielt ikke dersom opplevelsen av å drikke vin av disse glassene ikke er enormt mye bedre enn med andre glass. Tidligere fikk jeg tilsendt enkelteksemplarer av ulike Riedelglass, men jeg har ennå til gode å kjenne noen, hvis etternavn ikke er Riedel, som kan identifisere alle glassene. Det sies at Restauranten Enoteca Pinchiorri i Firenze har den største samlingen Riedelglass. De må ha misunnelsesverdig mye oppbevaringsplass.

Jeg har aldri forstått skikken med å bruke et mindre glass til hvitvin enn til rødvin. Aromaen i mange hvitviner trenger å lirkes ut av glasset akkurat som med mange rødviner – og jeg ønsker ikke å drikke mindre hvitvin enn rødvin. I tillegg har jeg i løpet av de siste årene skjønt at de champagneprodusentene jeg beundrer, slike som Richard Geoffroy, Olivier Krug og Jean-Baptiste Lécaillon, ønsker at deres viner ikke skal nytes i høye, smale flûtes som kan være vanskelig å «snuse på», men snarere i vanlige vinglass som viser frem alle nyansene på en god måte. Det samme gjelder for hetvin. Jesús Barquín, geniet bak Equipo Navazos-sherry, har i mange år insistert på at hans viner skal serveres i vinglass. (Et hetvinsglass er en fornærmelse, og selv en copita er for smal etter mitt skjønn.) Kollega Master of Wine og redaktør av Drinks Business Patrick Schmitt fortalte meg at han hadde overtalt sine foreldre til å nyte sin portvin i et vanlig vinglass, og hvor overrasket de hadde blitt. «Det smaker mye mer!» hadde de sagt forbauset.
 
Så, mitt eget vinglass er så tynt som en Zalto og, selvfølgelig, munnblåst av håndverkere – og de trengte spesialopplæring for å mestre dette nivået av sart glassarbeid. Men stetten er med vilje laget nokså kraftig, og glasset er ikke høyere enn at det passer greit inn i de fleste oppvaskmaskiner. Nick og jeg har plassert prototypen av mitt vinglass i oppvaskmaskinen hver dag nå siden desember i fjor, og har ennå ikke opplevet noe brekkasje. Og de ser ut som de er helt nye etter en runde i oppvaskmaskinen.

Jeg laget en skisse av formen på mitt idealglass – en stor oppsvulmet tulipan, kan man si. Litt mer klassisk enn en Zalto – det gir maksimal overflate når man skjenker i 12,5 cl, en sjettedel av en flaske, en generøs men ikke overgenerøs skjenk. (Jeg fører en diskret kamp mot 17,5 cl-skjenken som er blitt altfor vanlig i barer og restauranter i Storbritannia, men det er en annen historie.) Richard forbedret deretter dette designet og laget flere prototyper som jeg uselvisk testet med alle slags vintyper, inntil vi bestemte oss for den allsidige, flatterende skjønnheten som er det endelige resultatet.
 
Det finnes en stettløs utgave som er designet som et vannglass. Men den kan også brukes av de som liker stettløse vinglass. Og så har vi laget to karafler, der designet er en perfekt gjengivelse av vinglassformen. Den høye, slanke karaffelen, med en kunstferdig glasskork, er til moden vin som kan være så skjør at den ikke bør utsettes for mye luft. Jeg heller bare i vinen uten å få med bunnfallet og så, etter en liten prøvesmak, avgjør jeg om jeg skal sette i glasskorken eller ei. Karaffelen til moden vin kan også brukes til vann.

Karaffelen til unge viner er min favoritt til lufting av lukkede, unge viner. Det er noe eget og særdeles tilfredsstillende ved det å virvle vinen rundt mens man holder om halsen på karaffelen. Begge karafler egner seg selvfølgelig både til rødvin og hvitvin – mange hvite burgundere trenger luft – og karaffelen til unge viner er også velegnet til magnumflasker.

Nå som vi er i mål med forberedelsene, må jeg si at jeg er meget fornøyd med både å prøvesmake og drikke vin av glasset mitt. Jeg har ennå til gode å finne en vin som ikke passer i denne glassformen, som er spesielt tilpasset de aller største nesene og, med sin passe høye stett, de aller største nevene.

Derfor, som alle nye trinn i min karriere, er min nye glasserie, The Jancis Robinson Collection, en respons på ytre påvirkninger.
Harrods hadde eneretten som britisk forhandler frem til slutten av september 2018, men serien har hele tiden vært tilgjengelig på richardbrendon.com og vi er i ferd med å etablere et globalt nettverk av distributører. Jeg håper virkelig at du får sjansen til å prøve dem.
 
Les mer på JancisRobinson.com og richardbrendon.com

Oversettelse: Trudi J. Haagensen