Restaurant Apostrophe
Restaurant Apostrophe på Grünerløkka i Oslo er siste skudd på stammen i restaurantkjeden til Lofthus Samvirkelag. Ideen er å skape en kombinasjon av en pizzarestaurant med en omakasemeny i japansk ånd. Konseptet er usedvanlig vellykket, og vinlisten er blant byens beste.
Lofthus Samvirkelag har i en årrekke stått bak noen av byens beste pizzarestauranter, men nå satser daglig leder Eirik Sevaldsen altså et hakk høyere ved å kombinere pizzatilbudet med en omakasemeny. Han har fått med seg kokken Håkan Wiik (tidligere Restaurant Fangst) til å ta seg av omakasemenyen. Mandag og tirsdag er det kun pizzaer på menyen, men fra onsdag til lørdag er det altså også mulig å bestille en syvretters omakasemeny til kr 795. Apostrophe har ikke noen fast drikkemeny – det burde den kanskje hatt – men siden vi ved vårt besøk var et selskap på ni personer, valgte vi hele flasker fra det rikholdige vinkartet. Vi hadde også bedt om en utvidet omakasemeny på ti retter til kr 1200.
Vi åpnet med en liten teskje Carelian Caviar fra Finland og fikk deretter servert et knivskjell med ponzusaus, dandert med engsyre, mandler og tørket ris, fulgt av et lite «rekesmørbrød», der rekene var anrettet på et lite stykke ristet melkebrød med yuzumajones, og av en flatøsters fra Hitra servert med en sakegranité og mer kaviar. Til disse appetittvekkerne drakk vi den knusktørre Vouette & Sorbée Clos d'Argile Extra Brut 2014 basert på ren chardonnay. Vouette & Sorbée er en av de nye kultprodusentene syd i Champagne, i Aube. Polprisen på denne var kr 800, mens Apostrophe tok kr 1300. Ingenting å si på det.
Så fulgte sashimi (ishavsrøye, rå sjøkreps, hamachi og yellowfin tuna servert med fersk wasabi fra Wales, svalbardsalat og hvit soya). Til denne fulgte Champagne Les Chétillons Blanc de Blancs fra Pierre Peters, en enkeltmarkschampagne fra Mesnil-sur-Oger i hjertet av Côte des Blancs.
Neste rett var en makrelltaco, der makrellen ble servert på svalbardsalat anrettet med en svart sesamemulsjon og dandert med karse. Til denne nøt vi den knusktørre Champagne Rosé de Saignée Les Maillons Extra Brut fra Ulysse Collin, også det en av de nye kultprodusentene i den sydlige del av Champagne.
Neste servering var en consommé på sjøkreps, blåskjell, kamskjell og dillolje som fikk følge av en klassisk mosel kabinett, Goldtröpfchen Risling Kabinett 2019 fra Julian Haart. Polpris kr 215, Apostrophe-pris kr 625. En liten teskje belgisk oscietra kaviar fulgte som et lite mellomspill.
Dernest var det duket for norsk ertestuing og røkt smør dandert med erteblomster. Til denne fulgte nok en tysk riesling, Felseneck Riesling GG 2015 fra Schäfer-Frölich som vel fremdeles var i yngste laget, men en god match til ertestuingen. Polprisen for denne var i sin tid kr 487; i dag tar Apostrophe kr 1200.
Nigiri (Hitra kamskjell, hamachi, ishavsrøye) var neste rett på programmet, og her var det jeg opplevde min eneste kritiske kommentar til måltidet. Risen kunne klebet seg bedre, teksturen var ikke optimal. Men det er jo kanskje flisespikkeri. Retten fikk følge Saint-Aubin 1er Cru Montceau 2017 fra Marc Colin, igjen en utmerket match fra den syrlige og elegante årgang 2017 i Burgund.
Så fulgte en tartar av norsk entrecote (tørrmodnet i 60 dager), anrettet med en tomatisert emulsjon, estragon, persille, løpestikke og syltede grønne tomater og overdrysset med tomatpulver. Tomatene ga en fin syrlighet til tartaren, og retten fikk følge av Morey-Saint-Denis 1er Cru Clos de la Bussière fra Georges Roumier. Polprisen på denne var vel i sin tid på ca. kr 720, mens Apostrophe i dag tar kr 1800.
Nest siste rett har allerede rukket å bli en slags signaturrett på Apostrophe, en japansk Katsu sando, en portobello sandwich med tonkatusaus og med revet, speket eggeplomme over. En enkel, men umamirik og utrolig smaksintens kombinasjon som fikk følge av en Barolo 2014 fra Bartolo Mascarello.
Avslutningsvis kom kveldens dessert, norske jordbær anrettet med litt rabarbra og servert med en klassisk fløtesaus. Til denne nøt vi en ny moselvin, en Goldtröpfchen Riesling Spätlese 2008 fra Nik Weis St. Urbans-Hof.
Vinlisten omfatter 388 viner, fordelt på 42 musserende viner, hvorav 30 er fra Champagne, 104 hvitviner, hvorav 84 er franske og av disse er 77 fra Burgund, 234 rødviner, hvorav 173 er franske og av disse er 125 fra Burgund, samt 8 dessertviner. Listen er altså utpreget frankofil, og med den maten som serveres, burde man overveie å listeføre flere rieslingviner fra Tyskland og Østerrike.
Den billigste vinen i listen, en prosecco til kr 475, har fått en multiplikator på 3,8 i forhold til polpris, men man skal ikke langt opp i pris før denne multiplikatoren dupper under tre, og på de mer eksklusive og dyre vinene ligger multiplikatoren på under 2. For eksempel er Syrah 2018 fra Arnot-Roberts i California priset til kr 900 på kartet mot en polpris på kr 509. Et annet eksempel er Volnay Clos des Ducs 2014 fra Marquis d’Angerville. Den kostet i sin tid kr 1140 på Polet og er nå priset til kr 1900 på restauranten.
Apostrophe er derfor et sted der det går an å kjøpe eksklusive viner til en hyggelig pris. Det er også positivt at utvalget på vinsiden omfatter en rekke litt eldre viner. Jeg mistenker at mange av disse kommer fra lageret til pizzarestauranten Tranen, som jo også er under samvirkelagets vinger.
Jeg har nå spist på Apostrophe tre ganger, og konklusjonen er at stedet har alt det som skal til for å bli en suksess. Akustikken er glimrende, maten fremragende og vinlisten blant byens beste. Maten har kanskje ikke presisjonsnivået til Sabi-stedene til Vladimir Pak og Roger Joya, men den er vellaget, velsmakende og av gode råvarer. Og målsettingen er vel heller ikke michelinstjerne? Min eneste innvending på matsiden, en ikke-optimal tekstur på risen i Nigiri-retten, er pirk, og mangelen på et bedre utvalg av tyske og østerrikske rieslingviner går det an å gjøre noe med. Jeg kommer gjerne igjen.
PS: Pizzaene på Apostrophe er også blant byens beste.
Restaurant Apostrophe
Rathkes plass, Kirkegårdsgata 7A
0558 Oslo