Flasken: På egne ben

Flasken er en vin som i det siste har utmerket seg, enten som et coup de coeur, en sjeldenhet, eller noe som har spilt forventningene et puss. I dag er det Bollinger Vieilles Vignes Françaises 1996 som får oppmerksomheten.

Bollingers mektige prestisjevin Vieilles Vignes Françaises (VVF) var vanskelig å plassere som en 1996 blindt da den ble åpnet i en middag nylig, med sin rike og kraftfulle stil som overskygget den syrlige årgangsprofilen i starten. Det var en flaske som viste pinotdominanse umiddelbart, ikke bare i den dype røde eplekarakteren, men også i farven, og i det lune stuelyset undret jeg faktisk aller først på om det kunne være en roséchampagne vi hadde i glasset.

VVF 1996 kommer fra to vinmarker omringet av steingjerder i Aÿ, der Bollinger holder til, og én i Bouzy, begge utpregede pinotlandsbyer, med gamle, lavtavkastende og tett beplantede vinstokker som vokser på egen rot (ikke podet), og som bindes opp mot individuelle påler. Bouzy-vinmarken måtte dessverre rives opp i 2004, etter at man hadde forsøkt å redde vinstokkene siden 1998, da vinlusen phylloxera først ble oppdaget her. Denne plotten var ikke inngjerdet, og man kan jo se for seg at dette kan ha forenklet skadedyrets vei inn. Det gjenværende arealet for cuvéen VVF er nå på 0,36 hektar og produksjonen er knøttliten.

Rundt bordet ble det etterhvert konkludert med at det dreide seg om en blanc de noirs, og at det var snakk om en fatgjæret champagne var tydelig. Den var rik, fyldig, dyp og moden. Men vinen ble oppfattet umiddelbart som noe eldre, iallfall av noen smakere, meg selv inkludert, noe som ofte setter en liten tvil rundt flasken bak i hjernen. Det var særlig et fremtredende preg av forslåtte epler, som hører til under oksidative elementer. Men det vakre med ordentlig flotte viner er også deres evne til å overvinne smakeren, og i løpet av aperitiffen vente ganen seg til det lille sjokket å få av en temmelig diger fatfermentert pinotchampagne med flaskemodning å tygge på, og vinen kunne tre frem uten støyen fra fordommer og forventninger. 

Det tok litt tid før produsenten kom opp på radaren, Krug ble nevnt før Bollinger, og jeg tror ikke han som tok den med (han heter Arne Ronold) var spesielt imponert av innsatsen. Forslåtte epler og fatgjæring er jo markører på vinene fra Bollinger. Men imponerte var vi, og VVF 1996 ble en uforglemmelig start på et hyggelig måltid.