Da Vinforum begynte med sin nettspalte for mange år siden, var det motivert av det mangfoldet og nye stofftilfanget som åpnet seg. Gjennom internett kom en rekke nye vinskribenter på banen, diskusjonsgruppene ga mulighet for seriøs meningsutveksling, og det ble etablert databaser for amatørers smaksnotater. Vin på internett er snart 20 år, og det har pågått en sterk konsolidering de siste årene som det er grunn til å reflektere over. Den er nemlig ikke utelukkende positiv.Skal jeg oppsummere utviklingen i vinverdenen de siste 20 årene slik den fortoner seg gjennom internett, er det som mangfoldig. Den ensrettingen 1990-tallet var preget av der amerikanske Robert Parker vokste frem som verdens mektigste smaksdommer, er på noen måter reversert. Det er flere som mener noe annet om vinkvalitet enn ham som kommer til orde, og det pågår kontinuerlig Parker-kritiske diskusjoner. Parker er på sett og vis avslørt som en av mange subjektive stemmer, og godt er det. Men om Parkers innflytelse på pris og salgsvolum for viktige deler av vinmarkedet er blitt mindre, er en annen sak. Parker har også ekspandert og nyhetsbrevet The Wine Advocate er blitt supplert med et stort nettsted og en håndfull supplerende vinskribenter. Parker har for øvrig nylig offentliggjort at for The Wine Advocate vedkommende, så vil en av de andre av disse skribentene, Neal Martin, fra i år smake og vurdere den ferske og utappede bordeauxårgangen. Parker, som slo seg opp på nettopp disse «en primeur»-smakningene, er i ferd med å trekke seg tilbake. Vil han bli erstattet av noen med like stor innflytelse, eller vil mangfoldigheten råde?Vinmangfoldigheten gjennom internett reflekterer endringer i vinverdenen. Fremveksten av naturvinbevegelsen står i motsetning til klassisk vinforståelse og spiller seg naturligvis ut gjennom internett. Men vinmangfoldet favner langt bredere enn naturvin. Internett er blitt en arena for nye typer viner. Fremveksten av diskusjonsgruppene på nettet reflekterer at vininteressen er «demokratisert» i land der vin tidligere var å regne som statussymbol. Jeg mener Norge kan regnes inn her. Det er heller ikke lenger bare fransk eller europeisk klassisk vin som teller som kvalitetsvin. Ved siden av «Den nye verden» vokser det frem helt nye viner – basert på gamle vinstokker – i Spania og Portugal, og Sicilia blir plutselig hjemsted for en hel serie fantastiske rødviner basert på den tidligere for de fleste ukjente druen nerello mascalese.Det er en masse nye kjøpere som har meldt seg på, til dels med stor kjøpekraft. Kineserne er de mest omtalte, men fra de fleste asiatiske land med økonomisk vekst etterspørres det vin. Russerne er interessert, og vin er blitt investeringsobjekt også for europeiske investeringsfond. Prisene har i noen tilfeller mangedoblet på kjente og respekterte viner. En indoneser, sannsynligvis Rudy Kurniawan, som ikke er hans egentlige navn, ble først kjent for å drive opp prisene på Musigny gjennom det amerikanske auksjonsmarkedet, deretter ble han mistenkt og dømt for omfattende vinfalskneri. Kurniawan er det ekstreme uttrykket for at vin har blitt en luksusgjenstand der pris ikke er koblet til noen iboende kvalitet: Vinfalskneri i det omfang det her er snakk om ville ikke vært mulig uten at det fantes etikettdrikkere med svært god råd. Internett har vært en arena der bevegelsene i vinpriser har blitt registrert, poenggivning fra de anerkjente vinjournalistene notert, og Rudy Kurniawans vekst og fall har blitt behørig registrert.Det er gjennom internettet at alle entusiastene kan holde hverandre oppe: «Se på meg, jeg ikke bare eier denne vinen, jeg har smakt den,» kan være en stygg måte å karakterisere noen av innleggende vinentusiastene i mellom. Det etterfølges gjerne av et smaksnotat, publisert gjennom diskusjonsgrupper. Noen av disse notatene er gode og representative for vinen, og det skjer betydelig forbrødring og profesjonalisering gjennom møtene på nettet. Smaksklubber vokser frem, utfordringer blir møtt på en konstruktiv måte. Men amatørnotatene på nettet dreier seg også om konserverende synspunkter, etikettdrikkere – av et annet slag enn dem som kjøpte Kurniawans viner – som holder hverandre oppe gjennom å påstå at deres flasker er gode. Men intelligente, artikulerte vinentusiaster produserer ikke nødvendigvis riktige smaksinntrykk. Eric Le Vine har laget CellarTracker (www.cellartracker.com) som samler en masse av disse notatene, og den samlede verdien er naturligvis tvilsom. Internett rommer nok alle de gode rådene du trenger for å kjøpe og vurdere vin, men internett rommer alle de dårlige rådene også.Vin på internett fungerer i en verden der Vinmonopolet og Systembolaget etter EU-tilpasningen på 1990-tallet ikke lenger er garantist for våre vininnkjøp, og det skal vi være glade for. De norske alkoholmonopolene hadde lagt seg på et begrenset sortiment og en innesluttet definisjon av kvalitet. Det samme kan nok også sies om vinhandlerne i verdens vinmetropol, London. Deres vareutvalg var naturligvis bredt og i en helt annen kategori enn det norske eller svenske. Men det var preget av fransk vin, og det var en tett kobling mellom vinhandlerne og vinekspertene som var med på å prege salget. Vinekspertene var i de fleste tilfeller vinhandlere, slike som Michael Broadbent, Jasper Morris osv. Det var denne koblingen Robert Parker angrep og som han bygget seg opp på å utnytte som selvutnevnt konsumentforkjemper. Disse koblingene er også satt under press av den nevnte utviklingen av mer mangfold, og i dag har britiske vinhandlere – akkurat som Vinmonopolet – en langt bredere og mer åpen holdning til hva som konstituerer vinkvalitet. Men hvem er det som veileder oss i dag? Hvordan skal vi finne frem i vinjungelen?Det er ikke lenger det samme vinmangfoldet på internett. Diskusjonsgruppene er ikke like aktive som for ti år siden, noe jeg tror reflekterer begrensningene i å kommunisere på denne måten. Mer alvorlig er det bortfallet av små, dyktige vinskribenter som taler med sin egen stemme, mer eller mindre upåvirket av kommersielle interesser. (Se nettspalten i dette nummer.) Det finnes masse blogger og innlegg, og antagelig flere enn tidligere. Men det finnes ikke lenger så mange semiprofesjonelle steder å henvende seg for «a second opinion» når man ikke er tilfreds med hva Robert Parker skriver. De store vinpublikasjonene har blitt større, eller i alle fall ikke mindre: Wine Spectator og Decanter, begge publikasjoner som er kjent for å basere seg på annonser og som derfor har denne type kommersielle bindinger som Parker i sin tid kritiserte, er der fortsatt. Men det er også vokst frem en gruppe «skribentforetak» med The Wine Advocate i spissen, og jeg er skeptisk til hva disse egentlig står for i form av uavhengig forbrukerveiledning.Robert Parker (www.erobertparker.com/members/home.aspx), Jancis Robinson (www.jancisrobinson.com/) og Antonio Galloni (vinousmedia.com/) står i dag i spissen for hvert sitt nettsted med omfattende publikasjon av artikler og smaksnotater. De har bygget opp disse stedene på forskjellige måter. Mens Parker har hyret inn skribenter som allerede hadde kjente navn, har Jancis Robinson knyttet til seg folk som ikke tidligere har vært profilerte. Galloni har rett og slett integrert Steve Tanzers veletablerte International Wine Cellar og dets skribentgruppe i sitt nettsted. For oss abonnenter har dette vært til stor berikelse. Alle disse tre nettstedene dekker vinverdenen med omfattende smaksnotater og artikler skrevet til dels av innsiktsfulle eksperter som er eller har vært til stede i de områdene de skriver om. Men det er likevel et åpent spørsmål om dette er en heldig utvikling, eller om det er en utvikling som er så etisk høyverdig som vi gjerne vil at vinjournalistikk skal være.Alle disse tre nettstedene har stor makt. Hver og en av dem dekker de den anerkjente vinverdenen med omfattende smakninger av nye årganger fra sentrale vinproduserende områder. Først og fremst dekker de de klassiske vinområdene slik de har vært definert det siste århundret, som Bordeaux, Burgund, Champagne, Rhindalen, Rioja og andre områder i Spania, Barolo, Barbaresco, Brunello osv. Skal du kjøpe en kostbar flaske vin fra en av de seneste årgangene, er muligheten stor for at et eller alle av disse nettstedene har smaksnotater for vinen. Alle tre nettstedene har mer eller mindre detaljerte beskrivelser av den skribentetikken som ligger til grunn. Parker og Galloni flagger uavhengighet – «Independence» – som et nøkkelord i denne forbindelse, og det gjør Robinson i og for seg også.Det er ingen av nettstedene skriver noe om hvem som eier nettstedet. Det ligger litt mellom linjene at Jancis eier sitt eget, men det er sannelig ikke sikkert. Hvor mye koster det egentlig å konstruere et slikt nettsted med søkefunksjon og robust teknologi, antagelig med et ganske avansert teknisk back-up system? Det er også teknisk usikkerhet og derfor finansiell risiko knyttet til utvikling av avanserte nettsteder. Har hun bekostet dette selv, eller har hun investorer i ryggen? Vi vet at Robert Parker har investorer i ryggen, men det går ikke frem av nettstedet hans at han antagelig i beste fall er en liten minoritetsaksjonær. Vi – eller jeg – vet ikke om Galloni eier sitt nettsted, men jeg har sett rykter om navngitte personer som skal stå finansielt bak. Galloni må virkelig ha hatt behov for kapital med investering i nettsted parallelt med at han holdt på å etablere seg fra grunnen av. Oppkjøpet av Tanzers publikasjon må både ha kostet penger og krevd en garanti for at Tanzer og hans lag skulle kunne føle seg trygge.Det er i publiseringens natur at kommersielle interesser må forenes med faglige. Norske dagsaviser og norske fagblader har eiere som er mer eller mindre kommersielt orientert. Dette ordnes gjennom svært artikulerte rollebeskrivelser og prinsipper for organisering av virksomhetene. Da må vel vinpublikasjoner kunne operere på den samme måten? Ja, helt opplagt. Problemet er imidlertid at disse nye vinpublikasjonene ikke opererer på samme måten som norske journalister og publikasjoner. De vurderer vin og selger disse vurderingene og gjør det i en global skala, og de totale økonomiske konsekvensene knyttet til slik aktivitet er annerledes enn nyhetsjournalistikk. Det potensielle økonomiske omfanget overstiger også langt eventuelle kontakter skribentene måtte ha med vinprodusenter her eller der. Om Jancis Robinson får en gratis flaske vin, eller Robert Parker aldri skriver om Oregonvinen hans svoger lager, eller Antonio Galloni får en middag av en vinskribent, er helt uinteressant sammenlignet med om store långivere til slottene i Bordeaux, organisatorer av investeringsfond i vin, eller andre med omfattende interesser i for eksempel av vinprisene ikke skal kollapse, står bak.På samme måte som kunstkritikere spiller på lag med kunstnerne, spiller vinskribentene en viktig definerende rolle for vår interesse og betalingsvilje for vin. Norske vinjournalister preger salget av vin i Norge, men dette betyr lite på verdensbasis. Men Robert Parker har preget prisnivået på vin generelt og Bordeaux spesielt, og det er opplagt at Antonio Galloni streber etter å få en tilsvarende definerende rolle. Men hvem er han, og hva er det han eventuelt fremmer? Sannsynligvis fremmer han bare seg selv, akkurat som Parker slo i gjennom som talsmann for seg selv. Parker var også talsmann for en viss type vinstil, og hans tette relasjoner til konsulenten Michel Rolland ga grobunn for synspunkter om at han ble brukt av Rolland. Men dersom dette skjedde med åpne øyne, er det ikke greit at Parker fremmer viner og vinstiler han selv liker? Er det ikke dette som er så fantastisk med definisjonsmakt? Jo, slik er det, men jeg har aldri registrert at Parker egentlig har innrømmet at han har brukt sin makt i samspill med andre. Det kan skyldes naivitet, men det kan også være fordi det henger så dårlig sammen med at han så sterkt påberoper seg uavhengighet. Uavhengig, han, han som fremmet vinstilen til super-konsulenten Rolland og alle de vinene han laget for produsenter verden over?Vinanmeldelser på nettet har blitt viktigere og viktigere og utgjør sannsynligvis den viktigste kilden til vininformasjon i verden i dag. Bøker og blader blir mindre viktigere. Vinanmeldelsene på nettet har i løpet av de siste par årene blitt konsolidert i tre store nettsteder. Alle disse nettstedene påberoper seg uavhengighet, men ingen av dem oppgir hvem som står bak dem som eiere. Når de fremstiller seg som uavhengige gjør de dette med småskalaeksempler som skal illustrere at de ikke driver med rusk og tusk, mens den virksomheten de driver tar sikte på å påvirke det svært og globale vinmarkedet. Også deres bindinger til samspill med slike økonomiske interesser burde være adressert som en del av deres etiske prinsipper. Først og fremst burde forhold som eierskap og gjeld være oppgitt og åpent. Å påstå at man er uavhengig er både pretensiøst og vanskelig, og det å gjøre det på en troverdig måte krever mer åpenhet enn disse nettstedene så langt har villet gi.