Det er stekvarme og skyfrie dager, og naturen er i full spring, med stor bladvekst og med små druekart i klasene. Overalt er folk i arbeid med å temme vinmarkenes vigør, og traktorene virvler opp den særegne duften av Burgund – for meg lukter det av strand og fjære. Og det er jo nettopp gammel havbunn som kastes i luften når plogen dras eller skoene sparker i den kalkholdige leirjorden. Jeg er på studietur til noen spesifikke steder som jeg har vært interessert i å forstå bedre. Vinmarken Derrière Chez Edouard i Saint-Aubin, med Olivier Lamys tettplantede parseller; Saint-Romain og den gamle slottsruinen oppe på klippen i sidedalen bakom her; den store vinmarken Morgeot med det gamle klosteranlegget i Chassagne-Montrachet; og så Luchets i Meursault, da, hvor jeg også har medbragt en matpakke fra bakeren nede i landsbyen. Til lunsjen, et stettløst glass med Roulot Meursault premier cru Les Luchets 2020. Den dufter ikke sjø. Den dufter av gule frukter og slåtte epler, søte toner og nøtter. Den er oksidert.

Jeg kjøpte den på en vinbar som heter Dilettante i Beaune. Vi åpnet to flasker, verten og jeg. Han var vennlig og interessert i å diskutere vinfeilen, og han hadde ikke noe i mot å åpne en ny flaske, men vi ble enige om at hvis nummer to var bedre, så skulle jeg beholde den. Ettersom han solgte denne veldig ettertraktede vinen til en høyst sympatisk pris, syntes jeg det var greit å betale for flaske to. Den var bedre, selv om også den var suboptimal.

– 2020 er sånn, sa han.

– Nei, det synes jeg ikke, sa jeg. Det er en ganske varm og diger årgang for røde viner, men de hvite er flotte, selv om de er voksne.

– Den er for hardt svovlet, sa han.

Da skjønte jeg at denne samtalen måtte dreies over på noe annet. Jeg liker verten på Dilettante, jeg respekterer ham, han kjenner drøssevis av dyktige vinmakere, og vinutvalget hans er glimrende. Jeg vil nødig lage unødvendig avstand over dette utslitte skismaet, vi har holdt på med det i 20 år nå.

Hvordan skal de kollektivt få kontroll på oksidasjonsproblemet hvis den lokale konsensusen er så sprikende?

Jeg har ikke selv et statistisk grunnlag for å si om Roulot har et problem med 2020, og når jeg spør venner med bedre tilgang på Roulot-vin er svarene tvetydige. Men spørsmålet som henger igjen for meg blir: Hvordan skal de kollektivt få kontroll på oksidasjonsproblemet hvis den lokale konsensusen er så sprikende?

På denne samme turen har jeg vært på smakinger i anledning 200-årsjubileet til Domaine Faiveley. Vinene derfra har variert i kvalitet opp gjennom, men akkurat nå er de i en glanstid, med 2022-årgangen på markedet. Vi smakte en rekke viner fra gode marker i årgangene som sluttet på tallet 5. De tre eldste ble en oppvisning i hvordan pinot noir kan lagre. 1955 Corton Clos des Cortons Faiveley var friskere, og ikke eldre i uttrykket enn 1985 Latricieres-Chambertin ved siden av. Den emosjonelt ladede 1945 Les Porêts-Saint-Georges bar preg av at man har hatt annet å tenke på enn finarbeid med druematerialet, men hadde en Nuits-typisk mørk bærkarakter og god fruktsødme. Den nitti år gamle 1935 La Combe aux Moines var ultraelegant med dønn intakt rødfrukt, morkel og skogbunnsaromaer. En vin d'emotion, som det heter, og denne kunne vært scoret høyt på en skala, men det velger jeg likevel å avstå fra. Under middagen løftet Erwan Faiveley glasset for de som skal drikke Faiveley om nye 200 år. Men hva det er de skal drikke, kan man spørre seg om. Vi kommer inn på dette i flere artikler i Vinforum nummer tre i år.

Tilbake under treet i Meursault heller jeg seremonielt, kanskje demonstrativt, som en slags fåfengt advarsel, ut resten av min flaske Luchets og lar den synke inn i jorden – i Luchets. Av jord er du kommet, og så videre. Men hva skal du bli?

Denne lederen var på trykk i Vinforum III – 2025.