Vinkultur
Subjektive idealer

Publisert:
2. februar 2025
Sist endret:
16. oktober 2026
Vinkultur
Subjektive idealer
Her kommer noen begreper fra en vinanmelder, for å forsøke å beskrive et knippe subjektive kvalitetsidealer på konkrete måter.
Friskhet
Viner skal virke forfriskende, synes jeg. De skal forlenge og forsterke det gode vi har. Derfor må de ha nok syrlighet. Jeg vil av samme grunn at de ikke skal være for alkoholsterke, men også – ærlig talt – fordi jeg gjerne vil kunne drikke en del av det uten å bli så beruset. Jeg er glad i vin, men å bli full er jeg mindre glad i, og da blir det hele lettere hvis vinen holder 12 % enn 15 %. For meg er det storartet at en Wittmann Morstein kan ha sin enorme kraft og lengde med bare 12 % alkohol. Det oppvurderer jeg masse som anmelder. En druebonde i et marginalt klima ville være stolt om vinen kom opp i 14 %, det ville være et kvalitetstempel for både voksestedet og bonden. Og det er mange kvalitetskategorier og appellasjonsregler som avkrever nettopp et mininumsnivå av alkohol, mens maksimum er mindre viktig. Det har aldri vært noe problem. Før nå.
Fatpreg
Jeg vil at tanninene i vinen skal komme fra skall og stener, eventuelt også fra modne stilker, men ikke fra trevirket i eikefatene. Når jeg kjenner dominante fattanniner får vinen normalt trekk for det. For andre kan dette være et kjennetegn ved «store viner». Fataromaer og -smaker plager meg sjeldnere, men jeg synes de passer dårlig med enkelte vinkategorier, som for eksempel nebbioloviner og rieslinger. Og fatpreg kan gi veldig forskjellige utslag i forskjellige viner. Fatfermentert eller -modnet champagne kan jeg oftere kjenne igjen på en særegen type rikhet og generøsitet i aromabildet, mer enn eikesmak eller tannin. Burgundere, og særlig hvite burgundere utvikler seg sjeldent til å bli sånn som jeg liker dem best, hvis de ikke er fatlagret. De blir gjerne fruktige, for fruktige, og det er banalt etter mine idealer, å drikke en toppvin kun for sin frukt.
Det ikke-fruktige
Jeg søker ofte det ikke-fruktige. Det ikke-fruktige, blant annet det som frembringer fyndordet mineralsk, eller saltaktig, står høyere i kurs enn det ekstrovert fruktige. Et relatert, sjeldnere og abstrakt, men for meg veldig talende bilde er det matte versus det blanke. Hva i all verden skal det bety? Det jeg mener med matthet er en overflatefornemmelse. Som forskjellen mellom den blanke, glaserte innsiden av tekoppen og den matte, men ikke direkte rue undersiden, hvor den ikke er glasert.
Det ikke-fruktige, blant annet det som frembringer fyndordet mineralsk, eller saltaktig, står høyere i kurs enn det ekstrovert fruktige.
Jeg verdsetter en hvitvin som kan gi meg en slik matt assosiasjon. Distinkt kalkpregete viner gjør gjerne det. Å lage jordsmonnspregede, mineralske, saline eller «matte» hvitviner er, såvidt jeg kan skjønne, sjeldnere og mer krevende enn det er å lage rett ut fruktige viner. Men det kan neppe kalles et objektivt kvalitetskriterium. Dessuten har vi trådt inn i det som heter terroir, med idéen om at vin skal gi uttrykk for det spesifikke stedet den er laget. Jeg kan ikke kreve at alle er enige, men stedegenhet og typisitet er for meg et kvalitetstegn.
Det hvite og det gylne
Når vi er inne på det fruktige, er neste punkt det gylne. Med unntak av noen søte vintyper, og for eksempel svært modne champagner, er «gyllenhet» ikke høyt verdsatt av meg. Jeg vil for eksempel oftere fremsnakke en hvitvin med kjølige toner av hvit frukt, fremfor en med toner av gul, hermetisert og gyllen fersken eller aprikos. Og da har vi i grunnen dekket det kjølige mot det varme, og jeg har vel også avslørt at mye tropisk frukt i hvitviner ikke står høyest i kurs.
Ferskhet, renhet og sunnhet
I de røde vinene blir søt og syltet frukt ofte nedvurtert i forhold frisk og syrlig frukt. Jeg vil gjerne at den røde frukten skal ha en følelse av definisjon, som om du kan kjenne kanten, nær sagt fruktskallet som omslutter fruktkjøttet med fasthet. Det plumpe, det upresise og løse, vil sjelden gi den samme gleden som dette. Og det gjelder også eldre viner. De som bevarer, i alle fall et minne om, den opprinnelige frukten med fruktkjøtt og skall vil ofte få en ekstra heder. Tørket frukt kan også være godt, og det er en del av aldringsprosessen som vinen går gjennom, men de vinene som beholder ferskhet vil alltid få ekstra stjerne i margen for det. Hvis en vin derimot har fremtredende oksidasjonselementer (f.eks. preg av nøtter, tørket frukt, kompost og høstløv) i frukten allerede i tidlig alder vil den i de fleste tilfeller få trekk. Derfor er det mange lav- og usvovlede viner som får nettopp det.
Den røde frukten skal ha en følelse av definisjon, som om du kan kjenne kanten, nær sagt fruktskallet som omslutter fruktkjøttet med fasthet.
Oksidasjonselementer i unge viner tenner en varsellampe. Er denne frukten stabil? Står dette huset trygt? Kommer denne vinen til å gå opp i sømmene? En vin med reduktivitet på starten og oksidasjon på slutten er for meg ofte et tegn på at man har forsøkt å kompensere for manglende bruk av konserverende sulfitter med å jobbe oksygenfattig og å lage reduktiv vin. Men kombinasjonen er for meg lite tiltalende og får normalt lav score. Det samme gjelder for høye innhold av eddiksyrer (volatilitet), brettanomyces og musearoma.
Det ubeskrivelige
Jeg fikk nylig litt vennskapelig pepper for å ha brukt et lyrisk språk i en vinanmeldelse. Det var Faiveley Echezeaux En Orveaux Grand Cru 2022, som midt i smaksnotatet fikk denne beskrivelsen: «Et klangrom, som et glasskuleaktig volum i munnen. Vinen har altså gjennomskinnelighet, men også mye substans». Det er klart man må tåle noen kommentarer når man har skrevet noe sånt. Vektløs, gjennomskinnelig, luftig, oppløst, finvevet. Det er vakre begreper, og de ligger nærmere vinsmaken enn et ord som «klangrom», som sier noe om hva som fyller munnen og hvordan. Det er kjente og kjære eksempler i vinmiljøene om bransjeveteraners duftbeskrivelser av damesadel og harem i heten. De står seg kanskje på sin vaklende måte. Så får jeg stå for min glasskule i vårt felles forsøk på å beskrive det ubeskrivelige.
Les også: Ingen utsikt fra ingensteds
Siste artikler
Les våre nyeste artikler

Vinforum anbefaler
En savnet barberastil
Her kommer det en sjeldenhet: En barbera-anbefaling i høyere prisklasse!

Aktuelt
Novemberslippet
Nå er det årets siste slipp i basis- og bestillingsutvalget, og 90 viner har fått topp score.

Bransjenytt
Nytt om bransjefolk
Det er nyansettelser både i Wongraven Wines og i Vinhuset i høst.